I zoologisk begrepsbruk er mennesket primatarten Homo sapiens, i menneskefamilien (Hominidae), i overfamilien mennesker og menneskeaper (Hominoidea) og i underordenen ekte aper (Anthropoidea), og ordenen Primates.
I prinsippet er menneskekroppen bygd på samme måte som hos alle de andre pattedyrene. Likheten kommer tydelig frem hvis man sammenligner den embryonale utviklingen hos de enkelte artene.
Det som særpreger mennesket, også i forhold til menneskeapene, er den fullstendig oppreiste gangen. Det har ført til at baklemmene har utviklet seg til lange ben som alene er sterke nok til å bære kroppen og til å bevege den fremover under alle forhold. Derved er forlemmene blitt til gripeorganer i stedet, og klørne til flate negler.
Ved at menneskene holder seg oppreist, vil sanseorganene (syn, lukt, hørsel) komme høyere over bakken enn hos de fleste firbente dyr. Derved kan mennesket få overblikk over et større område, lyder dempes ikke av vegetasjonen nær bakken, men det har vanskeligere for å følge et spor ved hjelp av luktesansen. Det bildet som menneskene danner seg av omgivelsene, avhenger først og fremst av synsinntrykket. Derfor vil menneskenes syn vanligvis være den sans som er best utviklet. Den standardiserte anatomiske utgangsstillingen er den oppreiste stillingen med føttene litt fra hverandre, slik at aksen gjennom lårbena danner en rett vinkel med horisontalplanet. Armene skal henge langs siden av kroppen, med håndflatene vendt fremover.
Legemet består av forskjellige deler: hodet (caput), halsen (collum), armene eller overekstremitetene (membra superiora), bena eller underekstremitetene (membra inferiora), og selve kroppen (truncus), som igjen inndeles i brystet (thorax, pectus), ryggen (dorsum) og buken (abdomen). Hver av disse kroppsdelene er inndelt i forskjellige mindre regioner (regiones). Også ekstremitetene er inndelt på denne måten: armene i overarm (brachium), underarm (antebrachium) og hånd (manus), bena i lår (femur), legg (crus) og fot (pes).
Kroppen er dekket av et ytre hudlag (integumentum commune) med åpninger til kroppens indre deler. Det er fem naturlige åpninger hos mannen og seks hos kvinnen: munnen (os), de to neseborene (nares), endetarmsåpningen (anus), urinveisåpningen (ostium urethrae externum) og – hos kvinnen – skjedeåpningen (ostium vaginae). Dertil kommer de to øregangene (pori acustici externi) og de to øyelokkspaltene (rimae palpebrarum).
Mens ekstremitetene kun er bygd opp av skjelettdeler og muskulatur, med tilhørende blodkar og nerver, er kroppens øvrige deler sete for de såkalte indre organer eller viscera:
For å beskrive hvordan disse organsystemene ligger i forhold til hverandre, har man gitt de enkelte organer og organdeler internasjonale navn (nomenklatur). Dessuten er deres posisjon eller eventuelle bevegelser gitt en beskrivelse i forhold til plan som kan legges gjennom kroppen.
Vi bruker betegnelser som buk- eller ventralflaten (av latin venter, 'buk'), og rygg- eller dorsalflaten (av latin dorsum, 'rygg'). Tilsvarende betegnes foran og bak som anterior og posterior. Et tenkt plan som deler kroppen i to symmetriske deler kalles et mediansagittalplan (av latin sagitta, 'pil'), et plan som deler kroppen i en forside og en bakside, kalles et frontalplan (av latin frons, 'panne') eller coronalplan (av latin corona,'krone, glorie'), og et plan som skjærer kroppen horisontalt, kalles et horisontal- eller transversalplan.
En organdel som ligger nærmere mediansagittalplanet, sier vi ligger medialt i forhold til en annen del som ligger lateralt eller lenger ut til siden. For eksempel ligger den indre øyekroken medialt i forhold til den mer laterale munnviken, som imidlertid ligger medialt i forhold til øret. Og tilsvarende: om en organdel som ligger nærmere et tenkt midtpunkt i kroppen, sier vi at den ligger proksimalt i forhold til en annen organdel som ligger distalt eller lenger unna. Albuen ligger proksimalt (nærmere) i forhold til hånden, men distalt i forhold til skulderen. Det som ligger nærmere hodet, sier vi ligger kranialt (av latin cranium, 'hodeskalle'), mens det som ligger nærmere det sted hvor halen skulle vært, ligger kaudalt (av latin cauda, 'hale').
Tilsvarende kalles oppe og nede for superior og inferior. For å uttrykke om et organ ligger dypt eller overflatisk, bruker vi betegnelsene profund (profundus) og superfisiell (superficialis), mens indre og ytre kalles intern (internus) og ekstern (externus). For bevegelser bruker vi betegnelsen fleksjon (flexio) om bøyning, ekstensjon (extensio) om strekking og rotasjon (rotatio) om dreining. Dersom for eksempel en arm føres ut til siden, bort fra kroppen, kalles det abduksjon, mens en tilsvarende tilføring mot kroppen kalles adduksjon.
Store medisinske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.