Benbrudd, fraktur, er brudd på en hvilken som helst knokkel, oftest forårsaket av direkte eller indirekte traume mot en tidligere frisk knokkel. Behandles oftest med gipsbandasje, men operasjon kan bli nødvendig.

Brudd er vanlig. Barn og eldre har økt risiko for å pådra seg et brudd. Over halvparten av alle mennesker opplever å brekke noe i løpet av barndommen. De fleste brudd skjer i en ellers frisk knokkel, der kreftene er større enn hva knokkelen kan tåle. Eldre mennesker har ofte en generell benskjørhet (osteoporose) og får da lettere brudd.

Hvis det er sykelige forandringer i knokkelen, kan brudd oppstå uten traume, såkalt spontanfraktur (patologisk fraktur). Dette kan man se ved visse medfødte stoffskiftesykdommer, eller ervervede sykdommer i knokkelen, som svulst eller betennelse. Når et brudd oppstår, vil alltid bløtdelene rundt knokkelen også skades, i større eller mindre grad. Dersom bruddet er forårsaket av direkte vold, som for eksempel når en bils støtfanger treffer leggen på en fotgjenger, kan bløtdelsskadene være mer alvorlig enn selve bruddet. Ved indirekte vold vil bløtdelsskaden bli mindre og bruddet ikke så alvorlig. Et typisk eksempel er fall på ski, hvor bruddet kan oppstå på grunn av sterk vridning av benet.

Bruddet gror stort sett etter et bestemt mønster. Bløtdelene omkring bruddet spiller en viktig rolle når bruddet gror. I benhinnen som kler knokkelen (periost), finnes det celler med osteogene egenskaper, det vil si evne til å danne benvev. Alle brudd ledsages av en større eller mindre blodansamling på grunn av overrevne kar. Etter hvert vil denne suges opp og delvis erstattes av nytt vev fra de ovennevnte celler. Det kommer kalkavleiring i dette vevet, og etter en stund vil vi kunne se dette som en «mansjett» av nytt ben rundt bruddstedet (callus).

Det er viktig å skille mellom åpne brudd og lukkede brudd. Ved åpne brudd er det et åpent sår med kommunikasjon fra omverdenen inn til bruddet. Ved lukket brudd er huden intakt. Et lukket brudd kan omdannes til åpent brudd hvis bruddendene kommer ut av stilling og trenger gjennom huden, eller hvis huden ble så skadet i ulykkesøyeblikket at huden senere nekrotiserer (dør) og bruddet derved blir lagt åpent.

Faren ved åpne brudd er at de kan bli infisert. Dette gjør at bruddet gror saktere og infeksjonen må behandles. I verste fall kan infeksjoner bli så alvorlige at pasienten er best tjent med å amputere kroppsdelen.

Sikre bruddsymptomer er feilstilling, abnorm bevegelighet, krepitasjon (en skrapende lyd eller følelse ved bevegelse av bruddendene) og indirekte ømhet (smertefremkalling når man trykker i knokkelens lengderetning). Usikre bruddsymptomer er smerte, hevelse, misfarging av huden på grunn av bloduttredelse, ømhet. I mange tilfeller kan bare røntgenundersøkelse avgjøre hvorvidt det foreligger brudd.

Grunnprinsippet i all bruddbehandling er å holde bruddet stabilt til det er grodd. Dersom bruddet er feilstilt, må bruddendene først settes på plass. Dette kan av og til kreve lokal eller generell anestesi. For å stabilisere bruddet brukes gips, ortose, strekk eller direkte fiksasjon (osteosyntese). Ved operasjoner bruker man metallimplantater (plater, nagler, pinner) eller fiksasjonssystemer som holder bruddet på plass. Den siste delen av behandlingen er opptrening av funksjon og muskulatur ved aktive øvelser og fysioterapi.

Infeksjon i bruddet er sjelden ved lukkede brudd, men en alvorlig risiko ved åpne brudd. Trykk av bruddendene eller blodansamlinger kan føre til kompartmentsyndrom, og trykk på kar kan gi sirkulasjonsforstyrrelser perifert for bruddet. Ved såkalt fettemboli stopper små fettdråper til små årer i lunge og hjerne, og gir alvorlige forstyrrelser fra disse organer. Brudd kan også gi årebetennelse (trombose) og blodpropp (emboli). Bruddtilhelingen kan av forskjellige grunner forstyrres, slik at det oppstår forsinket tilheling eller i verste fall manglende tilheling.

Håndleddsbrudd er det vanligste av alle brudd og oppstår som regel ved fall hvor man tar seg for med hånden. Det typiske håndleddsbruddet sitter like over håndleddslinjen i spolebenet (radius) og sees særlig hos eldre kvinner og hos barn. Behandlingen består i at bruddet settes i korrekt stilling (reponeres) og gipses eller opereres med plate (vanligst) eller ekstern fiksasjon.

Lårhalsbrudd er en av de hyppigste skader hos eldre, særlig hos kvinner. Lårhalsen blir svakere med årene, blant annet fordi bensubstansen blir kalkfattig. Bruddet kan oppstå ved et tilsynelatende ubetydelig fall. Pasienten får da smerter, greier ikke å stå på benet, unntatt i enkelte tilfeller av såkalte innkilte brudd, hvor pasienten kan greie å gå kortere stykker. Behandlingen er alltid operativ, slik at pasienten raskt kan være oppegående.

Brudd på hjerneskallen (kraniet) ser man oftest ved trafikkulykker. Kraniebrudd kan være komplisert med hjerneskade: hjernerystelse, blødninger i hjernehinnene eller i selve hjernen, lokal knusing av hjernevev, eller ved store skader av hjernen. Hjerneskadene kan være farlige, og det viktigste symptom er bevissthetstilstanden. I enkelte tilfeller er hurtig operasjon nødvendig.

Ribbensbrudd oppstår ved direkte støt mot eller sammentrykking av brystkassen. Symptomene er vanligvis smerter ved pustebevegelser, samt «indirekte ømhet» ved forsøk på sammenklemming av brystkassen. Er mange ribben brukket, blir brystveggen ustabil. Mulige komplikasjoner er blødning med blodansamling i pleurahulen (hemothorax), eller bruddendene kan skade/punktere lungen (pneumothorax) eller det tilkommer luft i underhudsvevet (emfysem). Behandlingen av ukompliserte tilfeller er lette smertestillende midler og ro. Smertene kan være plagsomme i én til to uker, men komplikasjoner er sjelden. Alvorlige former må behandles på sykehus.

Det vanligste er kompresjonsbrudd, med brudd av selve virvellegemet, som sjelden gir komplikasjoner. Langt alvorligere er brudd som affiserer strukturer som binder virvlene sammen, slik som mellomvirvelledd og virvelbuen med de sterke bånd som binder virvlene til hverandre. Dette kalles et ustabilt brudd. Dersom virvlene forskyves i forhold til hverandre kan ryggmargen skades, med lammelser til følge. Ved slike skader skal pasienten ikke flyttes før man kan flytte hele pasienten som «en stiv stokk» uten å bøye rygg eller nakke. Slike brudd behandles ofte med operasjon.

Bekkenbensbrudd oppstår ved fall eller ved sammenklemming av bekkenbenet ved traume eller ulykker. Bortsett fra mindre avsprengninger er brudd av bekkenbenet en alvorlig skade, idet bekkenringen brytes på to eller flere steder. Det er ofte komplikasjoner i form av indre blødninger, med skader av større årer i bekkenet, av nerver eller av indre organer, særlig urinblære og urinleder. Av og til ser man at mellomgulvsmuskelen (diafragma) kan briste ved stort trykk i bukhulen i skadeøyeblikket. Behandlingen må i de fleste tilfeller skje på sykehus med sengeleie og overvåking, eventuelt operasjon.

Overarmsbrudd sees særlig hos eldre, og da i den øvre del av overarmsbenet (den kirurgiske hals), fordi denne blir relativt skjør og lett brekker når pasienten faller på armen. I de fleste tilfeller er det tilstrekkelig at pasienten bærer armen bandasjert til kroppen noen dager til de verste smertene har gitt seg, og deretter begynner opptrening, da skulderen lett stivner hos eldre mennesker. Ved ustabile brudd kan det bli aktuelt med platefiksasjon, eventuelt erstatte skulderleddet med en hemiprotese.

Albuebrudd er relativt vanlig hos barn. De fleste kan behandles med gips, men feilstilte brudd må fikseres med pinner i tillegg. Komplikasjoner kan gi forstyrrelser i blodtilførselen til underarm og hånd, som blir blek eller blålig og kjølig.

Brudd av lårbenskaftet sees særlig hos unge mennesker, og som regel er bruddet sterkt dislokert.

Behandling. Inntreffer bruddet hos barn, behandles det med strekk, hoftegips eller elastiske nagler. Hos voksne vil man stort sett alltid operere bruddet. Margnagling er en meget god og sikker behandling. Pasienten kan da kort etter operasjonen være oppegående med krykker, eventuelt i visse tilfeller gå på benet fra få uker etter skaden.

Kneleddsbrudd kan sitte i nederste del av låret eller i øvre del av skinnebenet. Affeksjon av leddflaten kan disponere for såkalte slitasjegiktforandringer. Behandlingen tar derfor sikte på å gjenopprette de normale anatomiske forhold i leddet, eventuelt ved operasjon, samt tidlig opptrening.

Leggbensbrudd kan affisere begge ben i leggen, både skinne- og leggbenet. Hos voksne vil man i mange tilfeller velge operativ behandling, som regel margnagling. Hvis bruddet sitter nært kne- eller ankelleddet kan platefiksasjon bli nødvendig. Ortose er også et aktuelt behandlingsalternativ.

Ankelbrudd med brudd av den ene eller begge ankelknoker, ofte med samtidig leddbåndsbrist, er veldig vanlig. Feilstilling forekommer ofte og medfører at bruddendene står mot huden og kan skade denne. Det kommer raskt en stor hevelse. Det er viktig at bruddet raskest mulig settes i anatomisk stilling (grovreponeres) og at benet heves. Operativ behandling er ofte nødvendig for å oppnå et godt resultat.

Hælbensbrudd oppstår ved fall fra høyder eller støt mot hælen. Det kan komme sprekkdannelse i benet eller knusing av bensubstansen med skader av tilgrensende ledd. Bruddet er vanskelig å behandle. Brudd av fotrotsben, mellomfotsben og tær krever som regel ikke annen behandling enn skinnebehandling eller gips, og vil i de fleste tilfeller tilhele uten komplikasjoner.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.