Benbrudd. Noen vanlige former for benbrudd. 1) Tverrbrudd. 2) Skråbrudd. 3) Y-formet brudd. 4) Dreiningsbrudd. 5) Splintret brudd. 6−9) Lårbensbrudd med forskjellige akse-avvikelser av brudd-endene.

av Kunnskapsforlaget. Gjengitt med tillatelse

Fra 1. utgave av Aschehougs leksikon (1906–13).

av Kunnskapsforlaget. Gjengitt med tillatelse

Benbrudd, fraktur, brudd på en hvilken som helst knokkel, oftest fremkalt av direkte eller indirekte vold mot en tidligere frisk knokkel. Behandles oftest med gips, men operasjon kan bli nødvendig. 

Hvis det er sykelige forandringer i knokkelen, kan brudd oppstå uten vold, såkalt spontanfraktur (patologisk fraktur). Dette kan man se ved visse medfødte stoffskiftesykdommer, eller ervervede sykdommer i knokkelen, som svulst eller betennelse. Eldre mennesker har ofte en generell benskjørhet (osteoporose) og får da lettere brudd. Ved bruddet vil alltid i større eller mindre utstrekning bløtdelene rundt knokkelen skades – muskler, nerver, blodkar, hud – og dette kan i en del tilfeller være alvorligere enn selve bruddet. Dette skjer særlig når bruddet er fremkalt av direkte vold, som f.eks. når en bils støtfanger med stor kraft treffer leggen på en fotgjenger. Ved indirekte vold vil denne bløtdelsskade bli mindre og bruddet ikke så alvorlig. Et typisk eksempel er fall på ski, hvor bruddet kan oppstå på grunn av sterk vridning av benet.

Bruddtilhelingen følger stort sett et allmenngyldig, bestemt mønster. En viktig rolle spiller her bløtdelene rundt bruddet. I den ytre benhinne som kler knokkelen (periost), finnes det celler med osteogene egenskaper, dvs. evne til å danne benvev. Disse spiller en viktig rolle for bruddtilhelingen. Slike celler finnes også i den indre benhinne som kler knokkelens marghule, og i de tallrike, smale kanaler i selve benvevet. Også disse deltar, men i mindre utstrekning, i bruddtilhelingen. Alle brudd ledsages av en større eller mindre blodansamling på grunn av overrevne kar. Etter hvert vil denne suges opp og delvis erstattes av nytt vev fra de ovennevnte celler. Det kommer kalkavleiring i dette vevet, og etter en stund vil vi kunne se dette som en «mansjett» av nytt ben rundt bruddstedet (callus).

Det er viktig å skille mellom åpne brudd og lukkede brudd. Ved de første typer brudd er det et åpent sår med kommunikasjon fra omverdenen inn til benet. Man bruker også den feilaktige betegnelse «komplisert» brudd (eng. compound). Ved lukket brudd er huden intakt. Et lukket brudd kan omdannes til åpent brudd hvis bruddendene kommer ut av stilling og trenger gjennom huden, eller hvis huden ble så skadet i ulykkesøyeblikket at den senere nekrotiserte (hudvevet ble ødelagt, dødt) og bruddet derved ble lagt åpent. Faren ved åpne brudd er at de så lett kan bli infisert. Dette kan forsinke tilhelingen og i visse tilfeller true ekstremiteten og endog livet.

Sikre bruddsymptomer er feilstilling, abnorm bevegelighet, krepitasjon (en skrapende lyd eller følelse ved bevegelse av bruddendene) og indirekte ømhet (smertefremkalling når man trykker i benets lengderetning). Usikre bruddsymptomer er smerte, hevelse, misfarging av huden på grunn av bloduttredelse, ømhet. I mange tilfeller kan bare røntgenundersøkelse avgjøre om hvorvidt det foreligger brudd.

I bruddbehandlingen tilsikter man i de fleste tilfeller først å bringe bruddendene i riktig stilling (reponere bruddet). Dette kan kreve lokal eller generell anestesi, det kan gjøres manuelt, ved å legge gipsbandasje eller strekk, eller ved operasjon. Deretter må bruddet holdes på plass til det er grodd, ved gips, skinnebandasje, strekk eller ved direkte fiksasjon av bruddendene ved operasjon. En spesiell behandlingsform er ortose. Det tredje viktige punkt er opptrening av funksjonen av de bruddnære ledd og muskulaturen ved aktive øvelser og fysioterapi.

Infeksjon i bruddet er sjelden ved lukkede brudd, men en alvorlig risiko ved åpne brudd. Trykk av bruddendene eller blodansamlinger kan gi nervelammelse, og ved trykk på kar gi sirkulasjonsforstyrrelser perifert for bruddet. Ved såkalt fettemboli stopper små fettdråper til små årer i lunge og hjerne og gir alvorlige forstyrrelser fra disse organer. Disse fettdråper kan komme fra benmargen på bruddstedet, men kan også skyldes forandringer i selve blodet som følge av skaden. Brudd kan også gi årebetennelse (trombose) og blodpropp (emboli). Bruddtilhelingen kan av forskjellige grunner forstyrres, slik at det oppstår forsinket tilheling eller i verste fall manglende tilheling.

Håndleddsbrudd er det vanligste av alle brudd og oppstår som regel ved fall hvor man tar seg for med hånden. Det typiske håndleddsbruddet sitter like over håndleddslinjen i spolebenet (radius) og sees særlig hos eldre kvinner og hos barn. Behandlingen består i at bruddet settes i korrekt stilling (reponeres) og gipses. Av og til kan det komme brudd i håndrotsbena.

Lårhalsbrudd er en av de hyppigste skader hos eldre, særlig hos kvinner. Lårhalsen blir svakere med årene, blant annet fordi bensubstansen blir kalkfattig. Bruddet kan oppstå ved et tilsynelatende ubetydelig fall. Pasienten får da smerter, greier ikke stå på benet, unntatt i enkelte tilfeller av såkalte innkilte brudd, hvor pasienten kan greie å gå kortere stykker. Behandles med operasjon, slik at pasienten kan være oppegående raskt. 

Brudd på hjerneskallen (kraniet) ser man oftest ved trafikkulykker. Kraniebrudd kan være komplisert med hjerneskade: hjernerystelse,  blødninger i hjernehinnene eller i selve hjernen, lokal knusing av hjernevev, eller ved store skader av hjernen. Hjerneskadene kan være farlige, og det viktigste symptom er bevissthetstilstanden. I enkelte tilfeller er hurtig operasjon nødvendig.

Ribbensbrudd oppstår ved direkte støt mot eller sammentrykking av brystkassen. Symptomene er vanligvis smerter ved pustebevegelser, lokal smerte samt «indirekte ømhet» ved forsøk på sammenklemning av brystkassen forfra baktil eller fra side til annen. Er mange ribben brukket, blir brystveggen ustabil. Mulige komplikasjoner er blødning med blodansamling i pleurahulen (hemothorax), eller bruddendene kan skade lungen slik at det kommer luft ut i pleurahulen (pneumothorax) eller underhudsvevet (emfysem). Behandlingen av ukompliserte tilfeller er lette smertestillende midler og ro. Smertene kan være plagsomme i en til to uker, men komplikasjoner er sjelden. Alvorlige former må behandles i sykehus.

Det vanligste er kompresjonsbrudd, med brudd av selve virvellegemet ved sammenklemning av dette fortil, som sjelden gir komplikasjoner. Langt alvorligere er brudd som affiserer strukturer som binder virvlene sammen, slik som leddtagger med mellomvirvelledd og virvelbuen med de sterke bånd som binder virvlene til hverandre. Dette kalles et ustabilt brudd, og den sterkeste grad kalles luksasjonsbrudd, hvor virvlene forskyves i forhold til hverandre og ryggmargen kan skades, med lammelser til følge. Ved slike skader skal pasienten ikke flyttes før man kan flytte hele pasienten som «en stiv stokk» uten å bøye rygg eller nakke. Slike brudd behandles ofte med operasjon.

Bekkenbensbrudd oppstår ved fall eller ved sammenklemning av bekkenbenet ved traume eller ulykker. Bortsett fra mindre avsprengninger er brudd av bekkenbenet en alvorlig skade, idet bekkenringen brytes på to eller flere steder. Det er ofte komplikasjoner i form av indre blødninger, med skader av større årer i bekkenet, av nerver eller av indre organer, særlig urinblære og urinleder. Av og til ser man at mellomgulvsmuskelen (diafragma) kan briste ved stort trykk i bukhulen i skadeøyeblikket. Behandlingen må i de fleste tilfeller skje i sykehus med sengeleie og overvåking, eventuelt operasjon.

Overarmsbrudd sees særlig hos eldre, og da i den øvre del av overarmsbenet (den kirurgiske hals), fordi denne blir relativt skjør og lett brekker når pasienten faller på armen. I de fleste tilfeller er det tilstrekkelig at pasienten bærer armen bandasjert til kroppen noen dager til de verste smerter har gitt seg, og deretter begynner opptrening, da skulderen lett stivner hos eldre mennesker.

Albuebrudd er relativt vanlig hos barn. Komplikasjoner kan gi forstyrrelser i blodtilførselen til underarm og hånd, som blir blek eller blålig og kjølig. Behandlingen må skje i sykehus.

Brudd av lårbenskaftet sees særlig hos unge mennesker, og som regel er bruddet sterkt dislokert.

Behandling. Inntreffer bruddet hos barn, behandles det med strekk, og man tilstreber at bruddendene ikke bringes helt i stilling, men går litt forbi hverandre, slik at det blir en viss forkortning på bruddstedet. Erfaringen har nemlig lært oss at det skjer kompensatorisk økt lengdevekst av en brukket lårbensknokkel hos barn. Hos voksne vil man i de fleste tilfeller velge å operere bruddet. Margnagling er en meget god og sikker behandling. Pasienten kan da kort etter operasjonen være oppegående med krykker, eventuelt i visse tilfeller gå på benet fra få uker etter skaden.

Kneleddsbrudd kan sitte i nederste del av låret eller i øvre del av skinnebenet. Affeksjon av leddflaten kan disponere for såkalte slitasjegiktforandringer. Behandlingen tar derfor sikte på å gjenopprette de normale anatomiske forhold i leddet, eventuelt ved operasjon, samt tidlig opptrening.

Leggbensbrudd kan affisere begge ben i leggen, både skinnebenet og leggbenet. Hos voksne vil man i mange tilfeller velge operativ behandling, enten med plate eller i utvalgte tilfeller den beste behandling, nemlig margnagling. Ortose er også et aktuelt behandlingsalternativ.

Ankelbrudd med brudd av den ene eller begge ankelknoker, ofte med samtidig leddbåndsbrist, er veldig vanlig. Feilstilling forekommer ofte og medfører at bruddendene står mot huden og kan skade denne. Det kommer raskt en stor hevelse. Det er viktig at bruddet raskest mulig settes i anatomisk stilling (grovreponeres) og at benet heves. Operativ behandling er ofte nødvendig for å oppnå et godt resultat.

Hælbensbrudd oppstår ved fall fra høyder eller støt mot hælen. Det kan komme sprekkdannelse i benet eller knusing av bensubstansen med skader av tilgrensende ledd. Bruddet er vanskelig å behandle. Brudd av fotrotsben, mellomfotsben og tær krever som regel ikke annen behandling enn skinnebehandling eller gips, og vil i de fleste tilfeller tilhele uten komplikasjoner. 

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.