Store norske leksikon

karbohydrater

Karbohydrater en gruppe beslektede kjemiske forbindelser. For mennesker og andre dyr er karbohydratene særlig viktige som kilde til energi.

Karbohydrater finnes hovedsakelig i planter. Der bygger de opp det som kan kalles plantenes skjelett. De virker også som plantenes lager for energi, i form av stivelse eller sukkerarter.

Kostfiber er karbohydrater som menneskets fordøyelse ikke kan bryte ned. Et eksempel på kostfiber er cellulose fra plantenes skjelett.

Karbohydratene er bygd opp av grunnstoffene karbon, oksygen og hydrogen. De har like mange atomer av karbon og oksygen, men dobbelt så mye hydrogen.

Karbohydratene kan rent kjemisk deles inn fire klasser som vist under. De karbohydratene i hver klasse som er viktigst i forbindelse med ernæring, er nevnt spesielt.

1) Monosakkarider er de enkleste karbohydratene. De er byggesteiner for alle andre karbohydrater. Glukose, fruktose, galaktose er monosakkarider.

2) Disakkarider er bygd opp av to monosakkarider.

  • Laktose (melkesukker) er bygd opp av glukose og galaktose.
  • Sukrose (vanlig sukker) er bygd opp av glukose og fruktose.
  • Maltose (maltsukker) er bygd opp av to glukose-enheter.

3) Oligosakkarider er bygd opp av flere enn 2, men sjelden flere enn 10 monosakkarider.

4) Polysakkarider er som navnet tilsier sammensatt av mange monosakkarider.

  • Om polysakkaridet består av lange kjeder av glukose bundet sammen med en bindingstype som kalles alfa 1-4 kalles det amylose.
  • Om det i tillegg inneholder forgreninger med en bindingstype som kalles alfa 1-6, kalles det amylopektin.
  • Stivelse består av en blanding av amylose og amylopektin, vanligvis med 75 % av sistnevnte.
  • Kroppens glykogen har form som et sterkt forgrenet amylopektin.
  • Alle de andre polysakkaridene går under samlebetegnelsen kostfiber. Det mest vanlige kostfiberet er cellulose, og består av lange kjeder av glukose bundet sammen med beta 1-4 bindinger. Kostfiber kan også bestå av en rekke andre typer monosakkarider.

Mono- og disakkarider utgjør det man i dagligtale kaller sukkerarter eller sukker.

Ernæringsmessig er det hensiktsmessig å dele karbohydratene i to klasser:

1) De fordøyelige karbohydratene kan brytes ned til monosakkarider og tas opp i kroppen fra tynntarmen. I denne gruppen kommer sukkerartene og stivelse.

2) De ufordøyelige karbohydratene kan ikke spaltes til monosakkarider i tarmen. I denne gruppen kommer oligosakkarider og kostfiber. Disse karbohydratene kan i varierende grad bli brutt ned i tykktarmen, ved hjelp av mikroorganismene som lever der (tarmfloraen). Oligosakkarider blir raskt brutt ned, mens store tettpakkede forbindelser som cellulose i liten grad blir brutt ned.

De fordøyelige karbohydratene kan også deles inn etter hvor raskt de fordøyes og blir til glukose i kroppen. Dette kan uttrykkes med glykemisk indeks.

De fordøyelige karbohydratene brukes i noen grad som byggesteiner i kroppen, for eksempel som del av cellenes overflate, som del av kroppens væsker, og som del av kroppens DNA.

Hovedfunksjonen til karbohydratene er imidlertid som kilde til energi. Glukose er unikt ved å kunne brukes som energikilde av alle kroppens celler. De røde blodlegemene mangler mitokondrier, og kan derfor bare bruke glukose som energikilde. Hjernen og sentralnervevevet er også i utgangspunktet avhengig av glukose som energikilde, selv om dette vevet kan omstille seg til å bruke såkalte ketonlegemer produsert fra fett som energikilde ved langvarig faste.

Monosakkaridene tas opp direkte i tynntarmen, mens disakkaridene spaltes av enzymer som skilles ut fra tarmveggen før de blir absorbert. Stivelse spaltes først til maltose, glukose og dekstriner av amylase skilt ut av bukspyttkjertelen, og blir deretter spaltet videre til monosakkarider av enzymer skilt ut fra tarmvegg.

Glukose, fruktose og galaktose blir fraktet til leveren, som har som oppgave å regulere nivået av glukose i blod. Glukose blir som oftest sendt videre ut i kroppen for bruk som energikilde. Fruktose og galaktose blir omdannet av leveren til glukose. Om kroppen har overskudd av glukose allerede, kan disse monosakkaridene bli brukt som energikilde av leveren, eller bli omdannet til fett. Om leverens glykogenlager er tømt på grunn av faste, kan de også lagres som glykogen. Også glukose vil kunne omdannes til fett i leveren om tilførselen er større enn det kroppens celler kan forbrenne.

Glukose er en spesielt viktig energikilde ved hard fysisk aktivitet, siden muskelcellene er avhengige av å bruke glukose som energikilde om aktivitetsnivået er så høyt at lunge og hjerte ikke klarer å levere nok oksygen. Av denne grunn lagres også noe glukose i musklene, i form at av glykogen. Kroppens lager av glukose i form av glykogen er normalt rundt 600 gram, men kan komme opp i ett kilo for veltrente personer.

Noen av de cellene som vanligvis bare bruker glukose som energikilde kan omstille seg til å bruke ketonlegemer. Glukose kan også dannes fra enkelte andre forbindelser som aminosyrer og glyserol. Det er derfor vanskelig å angi et minimumsbehov for fordøyelige karbohydrater, men mye tyder på at dette ligger på mellom 20 og 50 gram per dag. Om inntaket av karbohydrater overstiger det kroppen har behov for til forbrenningen, vil overskuddet blir lagret.

Etter hard fysisk aktivitet eller en tids faste, der henholdsvis musklenes eller leverens glykogenlager har blitt tømt, vil overskuddet av karbohydrater kunne bli lagret som glykogen. Alternativt vil det bli omdannet til fett, og transportert fra leveren til kroppens fettceller for lagring.

Inntaket av fordøyelige karbohydrater i et gjennomsnittlig norsk kosthold er sannsynligvis snaut 300 gram per dag, med litt mindre enn to tredjedeler i form av stivelse og resten i form av sukker. Inntaket av kostfiber er sannsynligvis rundt 20 gram. Brød og andre bakervarer er vår viktigste kilde til stivelse, mens tilsatt sukker er vår viktigste kilde til sukker. Våre viktigste kilder til kostfiber er kornvarer, grønnsaker og frukt.

Et høyt inntak av stivelse eller sukker vil lett føre til et høyere energiinntak enn det kroppen trenger. Dette vil øke fettlagringen enten ved at karbohydratene omdannes til fett i leveren, eller at de bidrar til at mer av fettet som blir spist blir lagret. Et høyt inntak av stivelse eller sukker vil derfor kunne bidra til fedme. Karbohydrater som blir omdannet til fett i leveren vil måtte transporteres i kolesterolholdige lipoproteiner. Blant annet siden det er et restprodukt av disse lipoproteinene som avleires i blodåreveggen og i verste fall fører til et infarkt, kan et høyt inntak av fordøyelige karbohydrater øke risikoen for hjerte- og karsykdommer. Dette gjelder ikke minst om en stor andel av karbohydratene inntas i form av sukker. Helsemyndighetene anbefaler et redusert inntak av sukker, og at en høyere andel av kornproduktene inntas som mer fiberrike fullkornsprodukter.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.