Hvite blodceller
Av /OpenStax.
Lisens: CC BY 4.0

Lymfocytter er en type hvite blodceller som spiller en avgjørende rolle i immunsystemet. De er blant annet viktige i kroppens forsvar mot bakterier og virus.

Faktaboks

Uttale
lymfosˈytter
Etymologi
av lymfo-, ‘lymfe-’ og gresk kytos, ‘celle’
Også kjent som
lymfecelle

Lymfocyttene er små og kulerunde, og de har en liten, mørk cellekjerne. Lymfocyttene utgjør om lag én tredjedel av de hvite blodcellene i blodet. De fleste lymfocyttene befinner seg imidlertid utenfor blodårene, i spesialisert lymfatisk vev, for eksempel i lymfeknuter, milten og mandlene.

Det er tre hovedtyper lymfocytter: B-celler, T-celler og naturlige dreperceller (NK-celler, natural killer cells). De ser like ut, men har helt forskjellige oppgaver innen immunforsvaret.

Utvikling

Alle de tre typene lymfocytter utvikles fra umodne forstadier eller stamceller som hele livet dannes i beinmargen. T-cellene modnes videre i brisselen (thymus; derav navnet T-celler). Det finnes imidlertid alternative modningsveier for T-celler utenom brisselen.

I mennesket modnes B-celler og de fleste NK-celler ferdig i beinmargen. Det er imidlertid også holdepunkter for at en undertype av NK-celler modnes i thymus.

Virkemåte

For at B- og T-celler skal reagere på bakterier og virus må de gjenkjenne stoffer som er karakteristiske for disse mikroorganismene (antigener). Lymfocyttene har egne reseptorer (antigenreseptorer, AgR) som sitter i cellemembranen på overflaten av lymfocyttene. Disse reseptorene er høyt spesialiserte og kan gjenkjenne spesielle antigener hos mikroorganismene.

B- og T-celler som gruppe kan lage et enormt antall ulike utgaver av antigenreseptorer, men hver enkelt B- og T-celle har kun én bestemt utgave av antigenreseptoren. Hver enkelt antigenreseptor unik.

Når den modne lymfocytten deler seg (mitose), beholder dattercellene samme antigenreseptor. En slik gruppe av lymfocytter med identisk antigenreseptor kalles en klon. Kroppens samlede sett av modne B- og T-celler består av mange millioner ulike kloner, men hver klon består av ganske få celler.

Modning

Modning av lymfocyttene skjer tilfeldig og uavhengig av antigen. Mange av B- og T-cellene som modnes lager antigenreseptorer som kan reagere mot kroppens egne bestanddeler. Disse cellene må tas ut eller fjernes for å unngå at de utløser immunreaksjoner mot kroppens eget vev, såkalt autoimmunitet. Slik fjerning av lymfocytter som kan reagere mot eget vev er en del av toleranseutviklingen for eget vev. Mekanismene for denne læringen er ikke helt klarlagt. Hvis kroppens immunforsvar reagerer mot kroppens normale vev, kan det oppstå autoimmune sykdommer.

Lymfocyttene lager i prinsippet et mengde B- og T-celler som har antigenreseptorer rettet mot alt mulig. Deretter fjernes celler som kan reagere mot kroppens eget vev. Resultatet er et repertoar av lymfocytter som kan reagere mot alt mulig fremmed. På denne måten kan det adaptive immunsystemet være i stand til å oppdage helt nye typer antigener. Denne egenskapen er svært viktig ettersom mikroorganismer har svært rask formeringshastighet, og de kan raskt utvikle helt nye varianter og antigener som immunsystemet må være i stand til å reagere mot.

B-celler

B-lymfocytt
Elektronmikroskopisk bilde av en B-lymfocytt.
Av .
Lisens: CC BY NC 2.0

B-cellene er ansvarlige for den såkalte humorale immunitet, det vil si den immuniteten som formidles av antistoffer.

B-cellenes antigenreseptorer kalles immunglobuliner eller antistoffer. Etter at en B-celles reseptor har reagert med et bestemt antigen, vil noen av dattercellene utvikle seg videre til plasmaceller. Hver plasmacelle vil da produsere store mengder av et antistoff som er identisk med det den aktiverte lymfocytten opprinnelig hadde i membranen. Dette antistoffet vil deretter eksporteres ut i blodet og vevsvæsken.

T-celler

T-lymfocytt
Elektronmikroskopisk bilde av en T-lymfocytt.
Av .
Lisens: CC BY NC 2.0

T-cellene er ansvarlige for den cellulære immuniteten, altså den immuniteten som formidles av immunsystemets celler.

T-cellenes antigenreseptorer gjenkjenner antigener på en helt annen måte enn B-cellenes antigenreseptorer. Virkningsmekanismene er også forskjellige.

Tilpasning og hukommelse

B- og T-cellene tilhører det såkalte adaptive immunforsvaret, som gir forsterket immunsvar mot inntrengere de har møtt tidligere. Den viktigste mekanismen bak denne «immunologiske hukommelsen» er at B- og T-cellene må gjennomgå flere obligatoriske celledelinger etter møte med sitt antigen. Noen av dattercellene utvikles til effektorceller som beskrevet ovenfor, mens resten utvikles til hukommelsesceller. Disse er kvalitativt noe endret i forhold til de naive lymfocyttene, som er lymfocytter som tidligere ikke har møtt sitt spesifikke antigen.

Hukommelsescellene har blant annet noe endret patruljeringsmønster og krever ikke like omfattende «hjelp» for å reagere neste gang de møter antigen. Men først og fremst er de gjennom celledelingene blitt langt flere, klonene er blitt større (klonekspansjon). Det betyr at langt flere celler kan gjenkjenne samme inntrenger ved neste invasjonsforsøk. Immunsvarene blir dermed langt raskere og kraftigere enn ved første gangs møte, hvilket gjør at parasittene utryddes før de rekker å gjøre tilstrekkelig skade til å fremkalle sykdom – vi er blitt immune.

NK-celler

NK-celler regulerer immunsvar gjennom frigjøring av cytokiner og kan drepe ulike målceller, for eksempel virusinfiserte celler og kreftceller. I lysmikroskopet er NK-cellene så like B- og T-celler at de bare kan skjelnes fra dem ved hjelp av spesialfargemetoder. T-celler og NK-celler har felles umodne forløpere i benmargen, og begge har reseptorer rettet mot HLA-molekyler.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg