Hemokromatose, tilstand kjennetegnet ved unormalt store jernlagre i kroppen.

Arvelig hemokromatose er mest vanlig. Man må ha arvet sykdomsanlegget fra begge foreldre for å kunne bli syk, men selv om dette er tilfelle er det langt fra sikkert at man får symptomer. I Norge vil mellom 15 og 20 prosent av menn med to sykdomsanlegg bli syke og bare ca. 4 prosent av kvinner. Sykdommen skyldes at det tas opp for mye jern fra maten, i tynntarmen. Over mange år kan dette føre til vevsskadelig jerndeponering i flere organer, mest typisk i leveren, men også i bukspyttkjertlen (pancreas), i hjertet, i gonadene og i hypofysen.

De vanligste ytringsformer for hemokromatose er kronisk tretthet og svakhetsfølelse, og leddsmerter. Menn med hemokromatose kan få potensproblemer, og både kvinner og menn kan få magesmerter og økt hudpigmentering.

Leddplagene begynner ofte i fingerledd, senere i ankler og hofteledd. Siden så mange organer blir rammet, vil symptomene variere fra person til person. Det er derfor viktig at legen tenker på hemokromatose.

For å stille en korrekt diagnose er det nødvendig med noen enkle blodprøver: s-transferrinmetning og s-ferritin (s = serum). Konsentrasjonen av leverenzymer i blod kan gi informasjon om leverens tilstand. Hvis blodprøvene er unormale, kan diagnosen bekreftes ved gentest, en blodprøve som viser om man har arveanlegg for hemokromatose.

Behandlingen består i blodtapping inntil s-ferritin er falt til ca. 50 mikrogram/l. De fleste tåler godt å bli tappet for 450–500 ml blod ukentlig mens jerndepotene er store. Etter hver tapping avgir jernlagrene jern til dannelse av nye røde blodceller. Når jernlagrene er normale, eller helst litt mindre enn normale, kan de fleste nøye seg med en vedlikeholdstapping på 450 ml blod 3–5 ganger per år. Personer med arvelig hemokromatose kan forventes å leve like lenge som sine jevnaldrende hvis behandlingen settes i gang før levercirrhose har utviklet seg. Blodtapping har god effekt på allmenntilstanden, men hindrer ikke utvikling av leddforandringer (chondrocalcinose). Det kan bli nødvendig med hofteleddsoperasjon med innsetting av hofteleddsprotese.

Den genmutasjonen som forårsaker sykdommen i 80–90 prosent av tilfellene ble funnet av en amerikansk forskningsgruppe så sent som i 1996. Mutasjonen rammer et gen som kalles HFE og som er viktig for den normale regulering av jernopptaket. Det sitter på den korte arm av kromosom 6. Mutasjonen betegnes som C282Y. Personer som har arvet denne både fra mor og far vil ha den i dobbelt dose, og være homozygote for genmutasjonen. De som har den i enkelt dose er heterozygote, og kalles bærere av genmutasjonen.

I tillegg til C282Y mutasjonen er det i HFE genet påvist en mutasjonsvariant som kalles H63D. Personer som har arvet denne varianten fra den ene, og C282Y mutasjonen fra den andre, av sine foreldre («compound» heterozygote), har en noe økt risiko for å utvikle symptomgivende hemokromatose, men mindre enn for dem som er C282Y homozygote. I den norske befolkning er det 15–20 000 individer som har arvelig hemokromatose: homozygote for C282Y mutasjonen. Antall bærere av C282Y er 500 000–600 000. Noen av disse har moderat forhøyede jernlagre.

Sannsynligheten for at søsken til en person som er homozygot for C282Y, er homozygote vil være avhengig av foreldrenes tilstand. Hvis begge foreldre er heterozygote er sannsynligheten 25 prosent for at pasientens søsken er homozygote. Sannsynligheten for at pasienten får homozygote barn er omtrent 7 prosent.

Et hormon som har fått navnet hepcidin ser ut til å spille en viktig rolle i reguleringen av jernopptaket i tarmen. Hepcidin lages i leverceller, og etter utskillelse til blodbanen binder det seg til cellenes ferroportin, et protein som transporterer jern ut av cellene, for eksempel fra tarmceller til blodbanen og fra makrofager til blodbanen. Etter at hepcidin har bundet seg til ferroportin, trekkes komplekset inn i cellene og ødelegges. Økt hepcidinkonsentrasjon i blodet vil derfor redusere effekten av ferroportin og derved redusere transporten av jern inn i blodbanen. Forsøk på mus har vist at syntetisk hepcidin reduserer jernkonsentrasjonen i serum. Når jernlagrene hos mennesker øker vil leveren lage mer hepcidin som signaliserer til tarmceller at jernabsorpsjonen skal reduseres. Dette skjer ved at tarmcellene lager mindre av et stoff som heter DM1 som transporterer jern fra maten og inn i cellen., samt mindre ferroportin som transporterer jern fra tarmcellen og ut i blodet. Hvis hepcidineffekten blir for lav, produserer tarmcellene for mye DMT1 og ferroportin, jernabsorpsjonen blir for høy, og det blir for stor frigjøring av jern fra makrofager. Dette er fenomener vi mener å se hos pasienter med arvelig hemokromatose. Det er påvist at slike pasienter har uvanlig lav konsentrasjon av prohepcidin i blodet. Hvordan et defekt HFE-protein kan forårsake dette er ikke kjent. Vi vet ikke helt hvorfor økt jerninnhold i vevene er skadelig, men den vanligste oppfatning er at jernet forårsaker peroksidasjoner i cellemembraner. Hvordan leddforandringene ved hemokromatose oppstår, er ikke kjent. Disse skadene, som kan være invalidiserende, skyldes ikke økt jerninnhold i leddstrukturer. Leddbrusken blir tynnere og ujevn slik at benflatene i leddet også får en ujevn overflate ved belastning. Blodtapping har liten eller ingen effekt på leddskadene ved hemokromatose. Det er mulig at det foreligger en koplet arv: risikoen for å få en arvelig artritt øker hvis man har mutasjon i HFE genet. Flere arvelige leddsykdommer har også sine gener i den korte arm i kromosom 6.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.