ledd

Ledd. Tegning av albueleddet (fra yttersiden og i snitt), skulderleddet og leddforbindelsene mellom krageben, skulderben og brystben.

Ledd. av /Store medisinske leksikon ※. Gjengitt med tillatelse

Ledd. Hofteleddet med leddbånd og i snitt.

Ledd. av /Store medisinske leksikon ※. Gjengitt med tillatelse

Ledd. Skulderbuen og dens ledd sett ovenfra.

Ledd. av /Store medisinske leksikon ※. Gjengitt med tillatelse

Ledd. Røntgenbilde av kneleddet.

Ledd. av /Store medisinske leksikon ※. Gjengitt med tillatelse

Ledd er strukturer som binder to knokler sammen.

Faktaboks

Også kjent som

articulatio (fortkortet art.), flertall: articulationes (forkortet artt.)

Typer

Leddforbindelser kan være faste (synartroser) eller bevegelige. I motsetning til de mer eller mindre bevegelige leddene, mangler de faste en leddspalte, og de kalles derfor «uekte» ledd (juncturae). Vi skiller mellom følgende former av de uekte leddene:

  1. Syndesmose (junctura fibrosa), båndforbindelse, hvor forbindelsen mellom knoklene består av mer eller mindre fast bindevev, for eksempel membranen (membrana interossea) mellom skinnebenet og leggbenet.
  2. Synchondrose (junctura cartilaginea), bruskforbindelse, hvor forbindelsen mellom knoklene består av brusk, for eksempel symfysen (symphysis pubica) som forbinder bekkenbena fortil.
  3. Synostose (junctura ossea), benforbindelse, for eksempel suturene i hodeskallen.
  4. Dessuten finnes en spesialform som kalles gomphose, som er den fibrøse forbindelsen mellom tannrøttene og de benete hulrommene (alveolene) i kjevene.

De mer bevegelige benforbindelsene har en leddspalte og kalles «ekte» ledd, synovialledd (articulationes synoviales) eller diartroser. De har en leddhule (cavitas articularis), som egentlig bare er en smal spalte, begrenset av to bruskkledde leddflater: en (oftest) konkav leddpanne og et (oftest) tilsvarende konvekst leddhode. Leddbrusken er som regel av hyalin brusk, som har stor evne til å motstå trykk.

Leddvæske

Leddflatene fuktes eller «smøres» av den litt seigtflytende leddvæsken, som også ernærer leddbrusken. Ved skader eller infeksjoner i leddet kan mengden av leddvæske øke (hydrops), hvor den også kan endre sin viskositet. For kneleddets vedkommende snakker vi da om «vann i kneet».

Normalt er leddvæsken klar, men den kan ved infeksjoner (artritt) bli blakket. Blodig leddvæske (hemartros) er gjerne tegn på en skade inne i leddet.

Leddkapsel, leddbånd og brusk

Leddflatene omgis av en mer eller mindre kraftig, fibrøs leddkapsel (capsula articularis) som holder dem på plass innbyrdes. Den er innvendig kledd med den såkalte synovialhinnen (membrana synovialis) som har årerike totter på innsiden hvor leddvæsken dannes (se også leddgikt). Ofte finner vi også fibrøse forsterkningsbånd forbundet med kapselen (leddbånd), eller muskulatur som bidrar til å stramme den. Kapselfibrenes retning har stor betydning for leddets bevegelsesutslag. I noen mer belastede ledd finner vi dessuten bruskskiver eller menisker (menisci articulares) som ligger som støtputer eller utfyllende «pakninger» mellom leddflatene, spesielt når det er større inkongruens mellom dem. Ofte er det også små slimposer (bursae) som tar opp trykk fra sener og muskler, og som kan stå i direkte kontakt med leddhulen.

Form og bevegelighet

De fleste ekte ledd gir bevegelighet mellom to knokler. Det finnes også sammensatte ledd som gir bevegelse mellom flere knokler, som for eksempel albueleddet. Vi skiller mellom flere hovedtyper av ledd:

Enaksede ledd

Enaksede ledd har bare én rotasjonsakse, som regel på tvers av knokkelens bevegelsesplan. De inndeles i:

  • hengselledd (ginglymus), hvor bevegelsen skjer i bare ett plan, som for eksempel fingerleddene
  • dreie-, hjul- eller glideledd (articulatio trochoidea) hvor den ene knokkelen kan gli og rotere i flere parallelle plan vinkelrett på samme akse, som leddet mellom spolebenet og albuebenet
  • skrueledd (articulatio cochlearis) er en spesialform der den ene knokkelen beveger seg litt sideveis samtidig med rotasjonen, som når en mutter følger skruens gjenger frem og tilbake, for eksempel leddet mellom albuebenet og overarmsbenet
  • kondyl- eller spiralledd (articulatio bicondylaris), er en spesialform hvor det er én rotasjonsakse for hver stilling leddet har, på grunn av at den konvekse leddflaten ikke er helt sirkulær, som i kneleddet.

Toaksede ledd

Toaksede ledd har to akser, som regel vinkelrett på hverandre i parallelle plan. Vi skiller mellom:

  • eggledd (articulatio ellipsoidea), hvor krumningen i den langsgående leddflaten er forskjellig fra krumningen i den tversgående, for eksempel håndleddet mellom spolebenet og håndroten
  • sadelledd (articulatio sellaris), hvor begge leddflatene er sadelformede og «henger» over hverandre, den ene vinkelrett på den andre, for eksempel tommelfingerens rotledd.

Begge disse toaksede leddene kan virke som et slags «universalledd», men de kan ikke rotere i forhold til hverandre.

fleraksede ledd

Fleraksede ledd, som er rene kuleledd (articulatio sphaeroidea), har tre bevegelsesakser og kan altså bevege seg i alle retninger, samt rotere i forhold til hverandre, som skulderleddet. Bevegeligheten kan likevel være innskrenket på grunn av stramme ligamenter, som i fingrenes grunnledd eller en stor leddpanne som omgir kuleleddet med over 50 prosent, som hofteleddet.

Flate ledd

En spesiell leddform er de flate ledd (articulatio plana), hvor mer eller mindre plane leddflater glir i forhold til hverandre, for eksempel håndrotsknoklene.

Andre leddtyper

Noen ekte ledd gir likevel minimal bevegelighet, som iliosakralledd; et slikt ledd kalles amfiartrose. Dette gjelder især plane/flate ledd, siden de ikke har noen egentlig leddpanne og derfor må holdes på plass med stramt bindevev for ikke å gå ut av stilling (luksere). Ledd med stor bevegelighet og forholdsvis liten leddpanne, som skulderleddet, er ofte forsynt med en såkalt leddleppe (labrum) av fiberbrusk som bidrar til å gjøre leddpannen større uten at bevegeligheten reduseres. Et ledd som har en dyp leddpanne kalles enartrose.

Bevegelsesutslaget i et ledd er bestemt av formen på leddflatene. Ligamentene hindrer abnorme, ufysiologiske bevegelser i leddet. Overstrekking kalles forstuvning, og gjentatte skader i leddkapsel og bånd kan føre til instabilitet i leddet ("slengeledd"). Det kalles luksasjon når et ledd beveges slik at leddhodet forlater sitt naturlige leie i leddpannen. Både kapsel og bånd er rike på nerver, og er derfor meget ømfintlige. I leddkapselen og i ligamentene er det spesielle sanseorganer (leddreseptorer) som kan registrere bevegelsene i leddet ved å sende informasjon via sentralnervesystemet, slik at vi oppfatter hvilken stilling leddet står i. Slik registrering for formidling av inntrykk kaller vi leddsans (eller dybdesensibilitet).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg