Ledd, strukturer som binder to knokler sammen.

Leddforbindelser kan være faste (synartroser) eller bevegelige. I motsetning til de (mer eller mindre) bevegelige leddene mangler de faste en leddspalte, og de kalles derfor «uekte» ledd (juncturae). Vi skiller mellom følgende former av de uekte leddene:

1) Syndesmose (junctura fibrosa), båndforbindelse, hvor forbindelsen mellom knoklene består av bindevev, f.eks. membranen (membrana interossea) mellom skinnebenet og leggbenet.

2) Synchondrose (junctura cartilaginea), bruskforbindelse, hvor forbindelsen mellom knoklene består av brusk, f.eks. symfysen (symphysis pubica) som forbinder bekkenbena fortil.

3) Synostose (junctura ossea), benforbindelse, f.eks. suturene i hodeskallen.

4) Dessuten finnes en spesialform som kalles gomphose, som er den fibrøse forbindelsen mellom tannrøttene og de benete hulrommene (alveolene) i kjevene.

De mer bevegelige benforbindelsene har en fri leddspalte og kalles «ekte» ledd, synovialledd (articulationes synoviales) eller diartroser. De har en leddhule (cavitas articularis), egentlig bare en smal spalte, begrenset av to bruskkledde leddflater: en (oftest) konkav leddpanne og et (oftest) tilsvarende konvekst leddhode. Leddbrusken er som regel av hyalin brusk, som har stor evne til å motstå trykk. Leddflatene fuktes eller «smøres» av den litt seigtflytende leddvæsken, som også ernærer leddbrusken. Ved skader eller infeksjoner i leddet kan mengden av leddvæske øke (hydrops), hvor den kan endre sin viskositet. For kneleddets vedkommende snakker vi da om «vann i kneet». Normalt er leddvæsken klar, men den kan ved infeksjoner (artritt) bli blakket. Blodig leddvæske (hemartros) er gjerne tegn på en skade inne i leddet. Leddflatene omgis av en mer eller mindre kraftig, fibrøs leddkapsel (capsula articularis) som holder dem på plass innbyrdes. Den er innvendig kledd med den såkalte synovialhinnen (membrana synovialis) som har årerike totter på innsiden hvor leddvæsken dannes (se også leddgikt). Ofte finner vi også fibrøse forsterkningsbånd forbundet med kapselen (se leddbånd), eller muskulatur som bidrar til å stramme den. I noen mer belastede ledd finner vi dessuten bruskskiver eller menisker (menisci articulares) som ligger som støtputer eller utfyllende «pakninger» mellom leddflatene, spesielt når det er større inkongruens mellom dem. Ofte er det også små slimposer (bursae) som tar opp trykk fra sener og muskler, og som kan stå i direkte kontakt med leddhulen.

De fleste ekte ledd gir bevegelighet mellom to knokler. Det finnes også sammensatte ledd som gir bevegelse mellom flere knokler (f.eks. albueleddet). Vi skiller mellom flere hovedtyper av ledd:

1) Enaksede ledd, som har bare én rotasjonsakse, som regel på tvers av knokkelaksen. De inndeles i a) hengselledd (ginglymus), hvor bevegelsen skjer i bare ett plan (f.eks. fingerleddene), og b) dreie-, hjul- eller glideledd (articulatio trochoidea) hvor den ene knokkelen kan gli og rotere i flere parallelle plan vinkelrett på samme akse (f.eks. leddet mellom spolebenet og albuebenet). En spesialform er de såkalte c) skrueledd (articulatio cochlearis) hvor den ene knokkelen beveger seg litt sideveis samtidig med rotasjonen (som når en mutter følger skruens gjenger frem og tilbake, f.eks. leddet mellom albuebenet og overarmsbenet). Endelig har vi spesialformen d) kondylledd (articulatio bicondylaris), hvor det er én rotasjonsakse for hver stilling leddet har, på grunn av at den konvekse leddflaten ikke er helt sirkulær (f.eks. kneleddet, se kneet).

2) Toaksede ledd har to akser, som regel vinkelrett på hverandre i parallelle plan. Vi skiller mellom a) eggledd (articulatio ellipsoidea), hvor krumningen i den langsgående leddflaten er forskjellig fra krumningen i den tversgående (f.eks. håndleddet mellom spolebenet og håndroten, se hånden), og b) sadelledd (articulatio sellaris), hvor begge leddflatene er sadelformede og «henger» over hverandre, den ene vinkelrett på den andre (f.eks. tommelfingerens grunnledd). Begge disse toaksede leddene kan virke som et slags «universalledd», men de kan ikke rotere i forhold til hverandre.

3) Fleraksede ledd, som er rene kuleledd (articulatio sphaeroidea), har tre bevegelsesakser og kan altså bevege seg i alle retninger, samt rotere i forhold til hverandre (f.eks. skulderleddet, se skulder). Bevegeligheten kan likevel være innskrenket på grunn av stramme ligamenter (f.eks. fingrenes grunnledd) eller en stor leddpanne som omgir kuleleddet med over 50 % (f.eks. hofteleddet, se hoften).

4) En spesiell leddform er de flate ledd (articulatio plana), hvor mer eller mindre plane leddflater glir i forhold til hverandre (f.eks. håndrotsknoklene). Noen ekte ledd gir likevel minimal bevegelighet (se f.eks. iliosakralledd); et slikt ledd kalles amfiartrose. Dette gjelder især plane/flate ledd, siden de ikke har noen egentlig leddpanne og derfor må holdes på plass med stramt bindevev for ikke å gå ut av stilling (luksere). Ledd med stor bevegelighet og forholdsvis liten leddpanne (f.eks. skulderleddet), er ofte forsynt med en såkalt leddleppe (labrum) av fiberbrusk som bidrar til å gjøre leddpannen større uten at bevegeligheten reduseres. Et ledd som har en dyp leddpanne kalles enartrose.

Bevegelsesutslaget i et ledd er bestemt av formen på leddflatene. Ligamentene hindrer abnorme, ufysiologiske bevegelser i leddet. Overstrekking kalles forstuvning, og gjentatte skader i leddkapsel og bånd kan føre til instabilitet i leddet ("slengeledd"). Det kalles luksasjon når et ledd beveges slik at leddhodet forlater sitt naturlige leie i leddpannen. Både kapsel og bånd er rike på nerver, og er derfor meget ømfintlige. I leddkapselen og i ligamentene er det spesielle sanseorganer (leddreseptorer) som kan registrere bevegelsene i leddet ved å sende informasjon via sentralnervesystemet, slik at vi oppfatter hvilken stilling leddet står i. Slik registrering for formidling av inntrykk kaller vi leddsans (eller dybdesensibilitet).

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.