Lever, kroppens største kjertel, har en rekke livsviktige funksjoner. Leveren er produksjonssted for proteiner og galle i tillegg til å spille en vesentlig rolle i stoffskiftet i kroppen, den mottar alt blodet fra portåren (se blodomløpet) med opptatte (resorberte) næringsstoffer fra tarmene, og fungerer som «rensestasjon» for blodet ved at avfallsstoffer, giftstoffer, alkohol og gamle blodceller brytes ned her. I tillegg er leveren lagringssted for glykogen og mange av de nødvendige vitaminene.

Leveren veier ca. 1500 g og er relativt større hos nyfødte enn hos voksne. Den er normalt mørkt rødbrun av farge, med en glatt og blank overflate, og har form som en slags trekantet pyramide, med spissen mot venstre. Øverst er den rund og tykk, mens den nedre kanten er tynn og skarp. Den runde delen av leveren ligger festet under den høyre mellomgulvkuppelen, litt mot høyre, og dekkes nesten fullstendig av ribbena. Bare et par fingerbredder av den nedre kanten ligger nedenfor ribbensbuen. Med sin normalt bløte konsistens kan den vanligvis ikke føles.

Leveren er delt i en stor høyre lapp (lobus dexter), og en mindre venstre lapp (lobus sinister), utvendig atskilt ved et vertikalt bindevevsbånd (ligamentum falciforme) som fester leveren til innsiden av fremre bukvegg. Midt på baksiden har den to mindre lapper, øverst en L-formet lapp, lobus caudatus, og under denne en mer kvadratisk lapp, lobus quadratus. Mellom disse to har vi leverporten (porta hepatis) hvor portåren (portvenen, vena portae) munner inn sammen med leverarterien (arteria hepatica) og autonome nerver, mens leverens hovedgallegang (ductus hepaticus) kommer ut. Lappene er imidlertid bare utvendige strukturer i leveroverflaten; den funksjonelle inndelingen (i fire segmenter) finner sted inne i leveren, og er bestemt av blodkarene og gallegangenes oppdeling.

Øverst er leveren festet til undersiden av den kuppelformede mellomgulvmuskelen (diafragma). Langs kanten av dette festet, både på forsiden og på baksiden, går det til hver side et forholdsvis kraftig bindevevsbånd (ligamentum coronarium) mellom leveroverflaten og muskelen, som en fortsettelse av det fremre, vertikale ligamentum falciforme. Med unntak av festet i mellomgulvet er både leveren og de tilhørende bindevevsbåndene kledd med bukhinne, og betennelser eller stuvning med oppsvulming av leveren kan derfor være meget smertefullt.

Mot baksiden er leveren forbundet til tolvfingertarmen og magesekken ved en bindevevshinne, det lille oment (omentum minus). Leverporten på baksiden av leveren er formet som en horisontal fordypning. På hver side går det en vertikal fordypning, slik at de til sammen danner en tilnærmet H. I høyre nedre del ligger galleblæren med forbindelse til leverporten. I høyre øvre del går nedre hulvene. I det venstre benet på H'en finner vi to ligamenter som er rester etter embryonale blodkar: øverst ligamentum venosum (rest etter ductus venosus som førte navleveneblodet direkte til hulvenen, se navlesnor), nederst ligamentum teres hepatis (den lukkede rest etter den tidligere navlevenen som førte blod fra morkaken til leveren og hjertet). I H'ens tverrbjelke går portåren inn i leverparenkymet (se parenkym). Leveren forsynes med oksygenrikt (men næringsfattig) blod fra leverarterien (arteria hepatica propria), som i leverporten deler seg i en høyre og en venstre hovedgren.

Leverens funksjonelle kar er portåren (vena portae), som fører oksygenfattig blod med næringsstoffer opptatt (resorbert) fra tarmene. Fra leveren går levervenen (vena hepatica) over i hulvenen.

De kubiske levercellene (hepatocytter) er samlet i såkalte leversmålapper (lobuli hepatis), som er mangekantede, 1–2 mm store klumper atskilt med en tynn bindevevskapsel. Innenfor disse er levercellene ordnet etter hverandre i strenger.

Inn i hver leversmålapp kommer både arterielt og portalt blod, som blander seg og langsomt strømmer langs levercellestrengene i utvidete ganger eller sinusoider, hvorved cellene dels tilføres oksygen, dels opptar næringsstoffene og bearbeider dem. Et produkt av denne bearbeidingen er galle, som ledes ut av leversmålappen gjennom egne ganger mellom levercellene. I sinusoidveggene finner vi de såkalte Kupfferske stjerneceller, som fjerner gamle røde blodceller og andre avfallsstoffer i sirkulasjonen.

Det brukte blodet ledes gjennom sinusoidene til en sentralvene (vena centralis) midt i leversmålappen, derfra til større samlevener som til slutt munner ut i hulvenen. De tre øvrige årene: gallegangen, leverarterien og portvenen, samles og løper i en felles bunt som interlobulære ganger i bindevevet mellom smålappene. Vi finner gjerne disse tre elementene i en såkalt Glissons triade, der tre leversmålapper støter sammen.

Leveren er et livsviktig organ. Til tross for at den utgjør bare cirka 2 % av kroppsvekten, er den ansvarlig for cirka 1/4 av basalstoffskiftet. Det høye innholdet av enzymer i hepatocyttene gjør dem i stand til å kontrollere flere biokjemiske prosesser enn noen andre celler i kroppen.

Leveren gjennomstrømmes av en betydelig mengde blod; cirka 1/3 av den samlede blodmengden i kroppen passerer gjennom leveren hvert minutt. Cirka 1/4 av dette blodet står for oksygentilførselen til leveren og støtte- og bindevevet, mens resten (som kommer via portåren) inneholder næringsstoffer som er tatt opp i fordøyelseskanalen og som holdes tilbake og omdannes i levercellene før de sendes ut i blodkretsløpet. På denne måten kan leveren danne, og regulere omsetningen av karbohydrater, fettstoffer og proteiner. Også forbrenning av alkohol foregår i leveren.

Enkelte av karbohydratene (for eksempel glukose, fruktose, galaktose) brukes til energiproduksjon, men kan også lagres som glykogen. Dersom vi ikke får nok næring, kan levercellene bryte ned glykogen til glukose som går over i blodet. For at blodsukkernivået skal holdes konstant, blir spaltingsprosessen styrt av hormoner (blant annet insulin og glukagon). Ved sult kan levercellene produsere glukose fra aminosyrer og fettsyrer. I leveren nedbrytes fett til fettsyrer ved hjelp av gallen som dannes her. Leveren kan også spalte legemidler, samt destruere giftige metabolske avfallsprodukter og andre giftstoffer ved hjelp av enzymsystemene som organet inneholder for dette formålet. En del giftstoffer, alkohol og barbiturater, brytes ned ved oksygenisering. Andre stoffer fjernes ved at de blir omdannet til lett oppløselige forbindelser som kan skilles ut i urin eller galle.

Ammoniakk, som er et avfallsprodukt fra proteinomsetningen, inngår i levercellenes dannelse av urinstoff og skilles ut gjennom nyrene. Ved den stadige nedbrytingen av hemoglobinet fra gamle røde blodceller frigjøres foruten jern og globin (et protein) også et giftig og uoppløselig fargestoff som kalles bilirubin, og som skilles ut i gallen. I tillegg tar leveren hånd om proteinproduksjonen (75–100 g protein pr. dag), idet nesten alle blodets proteiner dannes her (f.eks. albumin og fibrinogen). Cirka 95 % av blodets proteiner lagres dessuten i leveren, og det samme gjelder både de fettløselige A-, D-, E- og K-vitaminene og de vannløselige B-vitaminene

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.