Fordøyelse, digestion, de prosessene (mekaniske, kjemiske og biologiske) som maten må gjennomgå før næringsstoffene kan tas opp i blodet, slik at kroppen kan nyttiggjøre seg dem. Fordøyelsesprosessen innebærer alle forandringene som maten gjennomgår når den passerer fordøyelseskanalen fra munnhulen til endetarmen.

Under fordøyelsen blir maten delt opp, eltet og fordelt til en jevn masse (mekaniske prosesser). Ved de kjemiske og biologiske prosessene spaltes molekyler i maten ned til mindre og enklere molekyler som kan opptas av cellene i tarmslimhinnen. De tre hovedgruppene av næringsstoffer i maten, proteiner, karbohydrater og fett, blir hver for seg bearbeidet av spesielle enzymer. Dette skjer etter hvert som maten påvirkes av ulike fordøyelsesvæsker, for eksempel spytt, magesaft og galle, når den passerer gjennom fordøyelseskanalen.

Fordøyelsesprosessen begynner i munnhulen, hvor maten tygges. I løpet av denne tyggeprosessen blir maten finfordelt og blandes med spytt. Dermed lettes transporten videre i fordøyelseskanalen. Hvorvidt maten tygges grundig eller ikke, betyr lite for det videre opptaket av næringsstoffer i kroppen.

Vegetabilske matvarer, spesielt råkost, krever god tyggefunksjon, fordi celluloseveggene i plantecellene ikke kan brytes ned i fordøyelseskanalen og derfor må sprenges ved tygging eller koking. Dessuten er dårlige tenner og munntørrhet viktige årsaker til at eldre mennesker spiser for lite, fordi de har problemer med å finfordele maten slik at de får svelget den ned.

Spyttet utskilles fra tre par store spyttkjertler (som ligger foran øret, under kjeven og under tungen) og fra tallrike små kjertler i munnslimhinnen. Kjertlene produserer opptil én liter spytt om dagen. Spyttutskillelsen stimuleres dels av selve tyggingen og dels av reflekser som utløses av synet, lukten og smaken og endog av tanken på mat. Disse refleksene, eller nerveimpulsene, når frem til spyttkjertlene via det autonome nervesystem, som regulerer produksjonen og utskillelsen av spytt.

Spyttet inneholder et slimlignende stoff, mucin. Dette er et såkalt glykoprotein og virker smørende og mykgjørende på maten. Dessuten inneholder spyttet et enzym, spyttamylase (ptyalin), som spalter stivelse til enklere karbohydrater og proteinspaltende enzymer.

Svelgingen, som fører maten ned gjennom spiserøret til magesekken, begynner med at maten anbringes på tungeryggen. Tungen presser maten bakover mot svelgveggen. Denne første fasen er viljestyrt, men resten av svelgingen forløper som en serie automatiske reflekser som sikrer et nøyaktig samspill mellom gane- og svelgmuskler.

Svelgeprosessen styres av et nervesenter i den forlengede marg. Pustingen opphører i et lite øyeblikk, og strupelokket lukker for luftrøret slik at maten ikke kan gå «i vrangstrupen». Samtidig slapper muskulaturen i den øverste delen av spiserøret av. Denne delen av spiserøret holdes normalt lukket. Matklumpen føres nedover av en peristaltisk bølge. Peristaltiske bevegelser er fremskridende sammentrekninger av muskulaturen i spiserørets vegg, som en bølge nedover langs spiserøret. Dette er grunnen til at man kan svelge selv om man står på hodet. Den nederste delen av spiserøret er normalt lukket, men åpnes reflektorisk når maten nærmer seg, slik at maten slipper inn i magesekken.

Magesekken utfører også peristaltiske bevegelser. Disse blander og elter maten sammen med magesaften til en slags velling. Det produseres ca. to liter magesaft i døgnet. Den består av vann, slimstoffer, saltsyre og forskjellige enzymer, særlig pepsin, som innleder den kjemiske nedbrytingen av matens proteiner til mindre molekyler. Saltsyren dreper bakterier i maten, men bidrar også til den enzymatiske nedbrytingen. Magesekken er altså et forberedende reservoar hvor maten eltes før den tømmes i passende porsjoner ut i tolvfingertarmen. Det er minimal oppsuging av næringsstoffer i magesekken.

Utskillelsen av magesaft og magesekkens bevegelser reguleres delvis av parasympatiske nerveimpulser (se det autonome nervesystemet). Derfor spiller syns-, lukt- og smaksfornemmelser samt matlyst en rolle. Den kjemiske (hormonale) reguleringen er imidlertid viktigere. Når det er mat tilstede i magesekken, stimuleres kjertler i veggen til å skille ut et hormon, gastrin. Gastrin gjør at det skilles ut saltsyre og pepsin i magesekken og galle og bukspytt (fra bukspyttkjertelen) i tolvfingertarmen. Dessuten øker muskelaktiviteten både i magesekken og tarmen. Gastrin stimulerer altså tømmingen av magesekken.

Andre hormoner virker motsatt og hemmer både utskillelsen av magesaft og magesekkens bevegelser. Disse hormonene avgis til blodet når mageinnholdet som tømmes ut i tarmen er fettrikt eller meget surt. Dette vil redusere magesekkens tømmingshastighet, slik at tarmen får tid til å omsette «første porsjon». Normalt er magesekken tømt to timer etter et måltid.

Kjemisk nedbrytning og opptak av maten i kroppen finner nesten utelukkende sted i tynntarmen. Anatomisk sett deles tynntarmen inn i tre avsnitt: duodenum (tolvfingertarmen), jejunum og ileum.

Tynntarmen produserer en enzymholdig tarmsaft fra sine egne kjertler. Totalt skilles det ut 8–10 liter væske som blandes med maten man spiser. I tillegg til de aktive fordøyelsesstoffene i væsken gjør dette at maten finfordeles og fortynnes ytterligere. De viktigste fordøyelsessekretene stammer imidlertid fra bukspyttkjertelen og galleblæren. Begge disse organene har utførselsganger som munner ut i tolvfingertarmen.

Når den sure, halvflytende massen av delvis fordøyd mat tømmes ut av magesekken gjennom mageporten (pylorus), avgir tolvfingertarmen to hormoner som begge stimulerer bukspyttkjertelen. Det ene hormonet, sekretin, stimulerer utskillelsen av bikarbonat, som nøytraliserer saltsyren fra magesekken. Det andre hormonet, kolecystokinin, fremkaller utskillelse av enzymrikt bukspytt fra bukspyttkjertelen. Kolecystokinin stimulerer også galleblæren til å trekke seg sammen, slik at gallen tømmes ut i tolvfingertarmen.

Enzymene i bukspyttet angriper alle hovedgrupper av næringsstoffer. Blant de viktigste enzymene er:

  1. trypsin og kymotrypsin, som fortsetter pepsinets nedbryting av proteiner
  2. pankreasamylase, som i likhet med amylase i spytt spalter stivelse og glykogen
  3. pankreaslipase, som spalter fettstoffer (triglyserider) til glyserol og fettsyrer.

Også gallen spiller en hovedrolle for nedbrytingen av fettstoffer. Gallesyrene i gallen bidrar til at fettet emulgeres, det vil si at det omdannes til en oppløsning av mikroskopiske dråper – miceller – som gir det fettspaltende enzymet en stor overflate å virke på.

Tynntarmen er 5,5–6,5 m lang og 3–4 cm i diameter. Dens indre overflate, som oppsugingen av næringsstoffer foregår gjennom, anslår man imidlertid til å være over 300 m2. Slimhinnen er nemlig overalt tett besatt med 0,5–1 mm lange, fingerlignende utposninger som kalles tarmtotter. Man antar at det finnes ca. 4 millioner tarmtotter. Cellene som kler tottenes overflate, er hver besatt med opptil 1000 såkalte små «hår», mikrovilli, som bare kan sees i elektronmikroskop. Til sammen betyr dette at den samlede overflaten som kan suge opp næringsstoffer blir kjempemessig.

Næringsstoffer som er brutt ned til molekyler blir tatt opp av villuscellene, dels ved diffusjon, dels ved aktiv transport gjennom cellemembranen. Karbohydrater opptas fortrinnsvis som monosakkarider (for eksempel glukose), og proteiner tas opp i form av aminosyrer.

Sammen med salt og vannløselige vitaminer blir monosakkarider og aminosyrer deretter skilt ut i små blodårer i tarmtottene. Herfra føres de med blodet til leveren. Nedbrytningsproduktene fra fettet i maten (fettsyrer, mono- og diglyserider og glyserol) bygges opp igjen i tarmcellene til triglyserider og forsynes med en kappe som består av protein, kolesterol og fosfolipider, før de går over i lymfen som såkalte kylomikroner.

Kylomikronene er for store til å trenge inn i de minste blodårene (kapillarene, se blodomløpet), og føres gjennom lymfesystemets store brystgang (ductus thoracicus) oppover gjennom brystkassen, før de tømmes ut i en stor vene på halsen. De fettløselige vitaminene (A-, D-, E- og K-vitaminer) tas opp i kroppen sammen med fettstoffene.

Tarminnholdet «skyves» gjennom tynntarmen av muskelveggens peristaltiske bølger. I tillegg til denne bevegelsen langs tarmen, i retning fra magesekk mot tykktarm, er det også annen peristaltikk som delvis går motsatt vei og delvis deler tarmen opp i segmenter. Dette bidrar til å elte og fordele tarminnholdet bedre, slik at man kan nyttiggjøre seg mest mulig av næringsinnholdet.

Tynntarmen munner ut i tykktarmen, som er 1,5–2 meter lang og 7–8 cm i diameter. Tykktarmen har ingen tarmtotter. Når tarminnholdet er kommet så langt, er nedbrytingen og oppsugingen av næringsstoffer praktisk talt avsluttet. I tykktarmen opptas nesten utelukkende vann, slik at det tyntflytende avfallet fra fordøyelsesprosessen etter hvert konsentreres. Også tykktarmen har en kraftig peristaltikk, som transporterer avfallsstoffene frem mot det siste avsnittet av fordøyelseskanalen, endetarmen.

Avfallsstoffene som fraktes gjennom tykktarmen består av ufordøyde planterester (cellulose), litt kalsium og små mengder protein og fettstoff. Bakteriene i tarmen greier til en viss grad å spalte cellulose og dermed gjøre denne tilgjengelig for fordøyelsen. Hos mennesket er denne cellulosespaltingen av liten betydning, mens den hos planteetende dyr er svært viktig. Hos slike dyr foregår denne spaltingen for det meste i vomma eller i tykktarmen.

Det meste av avføringen er ikke avfallsstoffer fra fordøyelsen, men tarmbakterier. Bakteriene i tarmen (tarmfloraen) spiller en helt sentral rolle i fordøyelsen, ved at de hjelper til med nedbryting og omsetning av næringsstoffer. I magesekken er det nesten ingen bakterier til stede på grunn av det sure miljøet, men nedover i tynntarmen og særlig i tykktarmen er det store mengder bakterier til stede til enhver tid. I ett gram avføring er det 1012 bakterier. Disse lever vanligvis i balanse med hverandre og med kroppen for øvrig, men sykdom, anatomiske forhold eller antibiotikabehandling kan forrykke den fine balansen slik at man får plager.

Foreslå endring

Kommentarer

7. mai 2009 skrev Tone Bay

I denne artikkelen er det to ting jeg vil kommentere. Det ene er bruken av begrepet "oppsuging" i tarmen. Med bakgrunn i de aktive og passive transportmekanismene som foregår over en cellemenbran, vil det vel være mer korrekt å bruke "opptak av næringsstoffer", særlig fordi det brukes senere i artikkelen.



Det andre jeg vil påpeke er en faglig feil:

"Nedbrutte næringsstoffer opptas av villuscellene, dels ved diffusjon, dels ved aktiv transport gjennom celleveggene (se cellen). "

Dyreceller har ikke cellevegg! Det har derimot planteceller (og bakterier).

23. januar 2014 skrev Kristian Røyneberg

Er det spesielle matvarer som bør ungås for å redusere problemer med mye tarmgass?

23. januar 2014 svarte Georg Kjøll

Hei Kristian. Vi har ikke noe stoff om dette hos oss, men det engelske helsevesenet har en informasjonsside som kanskje kan være interessant: http://www.nhs.uk/Conditions/Flatulence/Pages/Causes.aspx



Mer generelt om temaet kan du lese her: sml.snl.no/flatulens



Alt godt fra Georg

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.