Fordøyelsesorganene

Figuren viser alle fordøyelsesorganene hos mennesket. De ligger tett og overlapper hverandre. Munnhulen og svelget ses fra siden, mens resten av organene ses forfra.

Fordøyelsesorganene

Fordøyelsen er de mekaniske, kjemiske og biologiske prosessene som maten må gjennomgå før næringsstoffene kan tas opp i blodet. Fordøyelsen innebærer alle forandringene som maten gjennomgår når den passerer fordøyelseskanalen fra munnhulen til endetarmen.

Faktaboks

Også kjent som

digestion

Under fordøyelsen blir maten delt opp, eltet og fordelt til en jevn masse gjennom mekaniske prosesser. Fordøyelsen består også av en rekke kjemiske og biologiske prosesser som spalter store molekyler i maten ned til mindre og enklere molekyler som kan opptas av cellene i tarmslimhinnen.

De tre hovedgruppene av næringsstoffer i maten, proteiner, karbohydrater og fett, blir bearbeidet av ulike enzymer. Slike enzymer finnes i ulike fordøyelsesvæsker, for eksempel spytt, magesaft og galle, når den passerer gjennom fordøyelseskanalen.

Munnhulen

Fordøyelsen begynner i munnhulen, hvor maten tygges og blandes med spytt.

Tygging

Tyggingen deler opp maten og blander den med spytt. Dermed lettes transporten videre i fordøyelseskanalen. Om maten tygges grundig eller ikke, betyr lite for det videre opptaket av næringsstoffer i kroppen.

Matvarer fra frukt og grønnsaker, spesielt råkost, krever god tyggefunksjon fordi celluloseveggene i plantecellene ikke kan brytes ned i fordøyelseskanalen og må derfor sprenges ved tygging eller koking. Dårlige tenner og munntørrhet er viktige årsaker til at eldre mennesker spiser for lite fordi de har problemer med å finfordele maten slik at de får svelget den ned.

Spytt

Spyttet utskilles fra tre par store spyttkjertler og fra mange små spyttkjertler i munnslimhinnen. De tre parene store spyttkjertler ligger foran øret, under kjeven og under tungen.

Kjertlene produserer opptil én liter spytt om dagen. Spyttutskillelsen stimuleres dels av selve tyggingen og dels av reflekser som utløses av synet, lukten og smaken. Også bare tanken på mat stimulerer spyttproduksjon. Disse reflekssignalene når frem til spyttkjertlene via det autonome nervesystemet som regulerer produksjonen og utskillelsen av spytt.

Spyttet inneholder et slimlignende stoff kalt mucin. Dette er et såkalt glykoprotein som smører og gjør maten maten myk. Spyttet inneholder også enzymet amylase (ptyalin) som spalter store karbohydrater som stivelse til enklere sukkermolekyler. Det finnes også noen proteinspaltende enzymer i spyttet.

Svelg og spiserør

Peristaltikk

Innholdet i fordøyelseskanalen drives framover av peristaltikk. I fordøyelseskanalen er det glatt muskulatur som trekker seg sammen rett bak tarminnholdet og som slapper av foran tarminnholdet. Dette driver tarminnholdet framover. Her er peristaltikk i spiserøret fremstilt.

Peristaltikk
Av /Shutterstock.

Fra munnhulen svelges maten ned gjennom spiserøret til magesekken. Svelgingen begynner med at maten plasseres på tungen. Tungen presser maten bakover mot svelgveggen. Denne første fasen er viljestyrt, mens resten av svelgingen går som en serie automatiske reflekser. Dette sikrer et nøyaktig samspill mellom gane- og svelgmuskler.

Svelgingen styres av et nervesenter i den forlengede marg. Pustingen opphører et lite øyeblikk, og strupelokket legger seg over luftrøret slik at maten ikke skal gå i «vrangstrupen». Samtidig slapper muskulaturen i den øverste delen av spiserøret av. Denne delen av spiserøret holdes normalt lukket.

Spiserøret er et rør av glatt muskulatur. Matklumpen føres ned spiserøret med muskelsammentrekninger som går som en bølge nedover spiserøret. Dette kalles peristaltiske bevegelser. Disse muskelsammentrekningene foregår selv om man står på hodet.

Den nederste delen av spiserøret er normalt lukket, men åpnes når maten nærmer seg slik at maten slipper inn i magesekken. Deretter lukkes den nederste delen igjen, slik at magesyre fra magesekken ikke kommer opp i spiserøret.

Magesekken

Magesekken har også peristaltiske bevegelser som blander og elter maten sammen med magesaften til en slags grøt eller suppe. Det produseres om lag to liter magesaft i døgnet. Magesaft består av vann, slim, saltsyre og forskjellige enzymer. Det viktigste enzymet her er pepsin, som starter den kjemiske nedbrytingen av proteiner til mindre molekyler (peptider).

Saltsyren dreper bakterier i maten, men bidrar også til den enzymatiske nedbrytingen. Magesekken fungerer som et forberedende reservoar hvor maten eltes og behandles før den tømmes i passende porsjoner ut i tolvfingertarmen. Det er minimal oppsuging av næringsstoffer i magesekken.

Utskillelsen av magesaft og magesekkens bevegelser styres av både nervesignaler og hormoner. Nervesignalene kommer via det det parasympatiske nervesystemet, og dette kan påvirkes av syn, lukt, smak og matlyst. Hormonene eller den kjemiske reguleringen er imidlertid viktigere. Når det er mat til stede i magesekken, stimuleres kjertler i veggen til å skille ut hormonet gastrin. Gastrin gjør at det skilles ut saltsyre og pepsin til magesekken, og at det skilles ut galle fra gallegangene og bukspytt fra bukspyttkjertelen til tolvfingertarmen. Gastrin stimulerer også muskelaktiviteten både i magesekken og tarmen og påvirker derfor tømmingen av magesekken.

Andre hormoner kan hemme både utskillelsen av magesaft og magesekkens bevegelser. Slike hormoner skilles ut i blodet når mageinnholdet som tømmes ut i tarmen er fettrikt eller veldig surt. Dette vil redusere magesekkens tømmingshastighet, slik at tarmen får tid til å omsette «første porsjon». Normalt er magesekken tømt to timer etter et måltid.

Tynntarmen

Kjemisk nedbrytning og opptak av maten i kroppen skjer nesten bare i tynntarmen. Tynntarmen deles inn i tre deler: tolvfingertarmen (duodenum), jejunum og ileum.

Enzymer og hormoner

Tynntarmen produserer tarmsaft med enzymer fra tarmens egne kjertler. Totalt skilles det ut 8–10 liter væske som blandes med maten man spiser. I tillegg til de aktive enzymene i væsken gjør dette at maten finfordeles og fortynnes ytterligere. Væske fra bukspyttkjertelen og galleblæren er imidlertid viktigere enn tarmsaften. Fra bukspyttkjertelen og galleblæren går det utførselsganger som munner ut i tolvfingertarmen.

Når den sure, halvflytende massen av delvis fordøyd mat tømmes ut av magesekken gjennom mageporten (pylorus), sender tolvfingertarmen ut to hormoner til blodet som stimulerer bukspyttkjertelen. Det ene hormonet kalles sekretin og det stimulerer utskillelsen av bikarbonat. Bikarbonat er en base som nøytraliserer saltsyren fra magesekken. Det andre hormonet er kolecystokinin. Dette stimulerer utskillelse av enzymrikt bukspytt fra bukspyttkjertelen. Kolecystokinin stimulerer også galleblæren til å trekke seg sammen, slik at gallen tømmes ut i tolvfingertarmen.

Enzymene i bukspyttet bryter ned alle hovedgrupper av næringsstoffer. Blant de viktigste enzymene er:

  1. trypsin og kymotrypsin, som fortsetter pepsinets nedbryting av proteiner
  2. pankreasamylase, som i likhet med amylase i spytt spalter stivelse og glykogen
  3. pankreaslipase, som spalter fettstoffer (triglyserider) til glyserol og fettsyrer

Også gallen er svært viktig i nedbrytingen av fettstoffer. Gallesyrene i gallen bidrar til at fettet emulgeres, det vil si at det omdannes til en oppløsning av mikroskopiske dråper kalt miceller. Micellene har stor overflate, noe som gjør at enzymene får en stor overflate å virke på.

Opptak av næringsstoffer

Tynntarmen

Tynntarmen er tarmkanalens første del, umiddelbart etter magesekken. Den er 4–5 meter lang og går via en spesiell ventil over i tykktarmen. Innvendig er tynntarmen dekket av tarmtotter; overflaten som tar opp næring blir på den måten stor. Muskellagene driver tarminnholdet fremover.

Av /Store medisinske leksikon ※.

Tynntarmen er et 5,5–6,5 meter lang rør med en diameter på 3–4 centimeter. Innsiden av røret består av slimhinnen hvor alle næringsstoffene suges opp. Slimhinnen i tynntarmen består hele veien av fingerlignende utbuktninger som kalles tarmtotter. Man antar at det finnes rundt fire millioner tarmtotter. Disse står tett i tett og er 0,5–1 millimeter lange. Tarmtottene gjør at overflaten på slimhinnen blir veldig stor; den er beregnet til å være over 300 kvadratmeter.

Cellene som kler tottenes overflate er epitelceller. Hver av disse cellene har opptil 1000 såkalte små «hår», mikrovilli. Disse kan bare sees i elektronmikroskop. Til sammen betyr dette at den samlede overflaten som kan suge opp næringsstoffer blir veldig stor.

Næringsstoffer som er brutt ned til molekyler blir tatt opp av tarmcellene, dels ved diffusjon, dels ved aktiv transport gjennom cellemembranen. Karbohydrater tas først og fremst opp som enkle sukkermolekyler som glukose. Proteiner blir brutt ned til peptider, som igjen brytes ned til aminosyrer som tarmen kan ta opp.

Sammen med salt og vannløselige vitaminer blir monosakkarider og aminosyrer skilt ut i små blodårer i tarmtottene. Herfra føres de med blodet til leveren. Nedbrytningsproduktene fra fettet i maten (fettsyrer, mono- og diglyserider og glyserol) bygges opp igjen i tarmcellene til triglyserider og pakkes inn i en kappe som består av protein, kolesterol og fosfolipider, før de går over i lymfen som såkalte kylomikroner.

Kylomikronene er for store til å trenge inn i de minste blodårene (kapillarene). Derfor føres de gjennom via lymfen og ut i en stor vene på halsen. De fettløselige vitaminene A-, D-, E- og K-vitamin tas opp i kroppen sammen med fettstoffene.

Proteinfordøyelsen

Nedbrytingen av proteiner er svært sammensatt og krever at et stort antall enzymer virker sammen. Det begynner i magesekken, hvor kjertler skiller ut stoffet pepsinogen. I den sure magesaften omdannes pepsinogen til enzymet pepsin. Pepsinet bryter ned de store proteinmolekylene til mindre molekyler, polypeptider. Nedbrytningen fortsetter i tolvfingertarmen. Cellene i tolvfingertarmen avgir hormonene sekretin og pankreozymin, som via blodet stimulerer bukspyttkjertelen til å skille ut forskjellige enzymforstadier i tolvfingertarmen. Forstadiet trypsinogen omdannes av enzymet enterokinase til enzymet trypsin. Trypsin bryter ned polypeptider og omdanner også andre enzymforstadier fra bukspyttkjertelen til virksomme enzymer. Det er også flere andre enzymer som bryter ned peptidene. Disse kalles samlet for peptidaser.

Proteinfordøyelsen
Av /Store norske leksikon.
Karbohydratfordøyelsen

De store karbohydratmolekylene kalles polysakkarider. Dette er for eksempel stivelse og glykogen. Disse brytes ned til disakkarider som maltose, sukrose og laktose, som består av to sukkermolekyler. Nedbrytingen starter i munnhulen av enzymet spyttamylase (ptyalin) og fortsetter i tolvfingertarmen av amylase fra bukspyttkjertelen. Deretter spaltes disakkaridene av andre enzymer (maltase, invertase og laktase) til monosakkarider som fruktose, glukose og galaktose. Disse kan opptas gjennom tarmveggen. På tegningen er enzymene symbolisert med grønt.

Karbohydratfordøyelsen
Av /Store norske leksikon.
Fettfordøyelsen
Fettfordøyelsen. I nedbrytingen av fettstoffer samarbeider fettspaltende enzymer (lipaser) fra bukspyttkjertelen og gallen som dannes i leveren. Gallen bidrar først og fremst til å danne en emulsjon av fine fettdråper, noe som gjør at fettstoffene blir mer tilgjengelig for enzymene.
Fettfordøyelsen
Av /Store norske leksikon.

Forflytting av tarminnholdet

Tarminnholdet «skyves» gjennom tynntarmen av muskelveggens peristaltiske bølger. I tillegg til denne bevegelsen langs tarmen, i retning fra magesekk mot tykktarm, er det også annen peristaltikk som delvis går motsatt vei og delvis deler tarmen opp i segmenter. Dette bidrar til å elte og fordele tarminnholdet bedre, slik at man kan nyttiggjøre seg mest mulig av næringsinnholdet.

Tykktarmen

Tynntarmen munner ut i tykktarmen, som er 1,5–2 meter lang og 7–8 centimeter i diameter. Tykktarmen har ingen tarmtotter. Når tarminnholdet er kommet så langt, er nedbrytingen og oppsugingen av næringsstoffer praktisk talt avsluttet. Tykktarmen tar nesten bare opp vann, slik at det tyntflytende avfallet fra fordøyelsesprosessen etter hvert konsentreres. Også tykktarmen har en kraftig peristaltikk, som transporterer avfallsstoffene frem mot endetarmen.

Avfallsstoffene som fraktes gjennom tykktarmen består av ufordøyde planterester (cellulose), litt kalsium og små mengder protein og fettstoff. Bakteriene i tarmen greier til en viss grad å spalte cellulose og dermed gjøre denne tilgjengelig for fordøyelsen. Hos mennesket er denne cellulosespaltingen av liten betydning, mens den hos planteetende dyr er svært viktig. Hos slike dyr foregår denne spaltingen for det meste i vomma eller i tykktarmen.

Tarmbakterier og avføring

Det meste av avføringen er ikke avfallsstoffer fra fordøyelsen, men tarmbakterier. Bakteriene i tarmen (tarmfloraen) spiller en helt sentral rolle i fordøyelsen, ved at de hjelper til med nedbryting og omsetning av næringsstoffer. I magesekken er det nesten ingen bakterier til stede på grunn av det sure miljøet, men nedover i tynntarmen og særlig i tykktarmen er det store mengder bakterier til stede til enhver tid. I ett gram avføring er det 1012 bakterier. Disse lever vanligvis i balanse med hverandre og med kroppen for øvrig, men sykdom, anatomiske forhold eller antibiotikabehandling kan forrykke den fine balansen slik at man får plager.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (3)

skrev Tone Bay

I denne artikkelen er det to ting jeg vil kommentere. Det ene er bruken av begrepet "oppsuging" i tarmen. Med bakgrunn i de aktive og passive transportmekanismene som foregår over en cellemenbran, vil det vel være mer korrekt å bruke "opptak av næringsstoffer", særlig fordi det brukes senere i artikkelen. Det andre jeg vil påpeke er en faglig feil:"Nedbrutte næringsstoffer opptas av villuscellene, dels ved diffusjon, dels ved aktiv transport gjennom celleveggene (se cellen). "Dyreceller har ikke cellevegg! Det har derimot planteceller (og bakterier).

skrev Kristian Røyneberg

Er det spesielle matvarer som bør ungås for å redusere problemer med mye tarmgass?

svarte Georg Kjøll

Hei Kristian. Vi har ikke noe stoff om dette hos oss, men det engelske helsevesenet har en informasjonsside som kanskje kan være interessant: http://www.nhs.uk/Conditions/Flatulence/Pages/Causes.aspxMer generelt om temaet kan du lese her: sml.snl.no/flatulensAlt godt fra Georg

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg