nervi craniales. Man regner tradisjonelt med at vi har 12 par hjernenerver, men bare 10 av disse har sine kjerner i hjernestammen og er egentlige hjernenerver. Lukte- og synsnerven, de to første såkalte hjernenerver, har et noe annet forløp enn de øvrige.

Enkelte hjernenerver er motoriske og/eller sekretoriske, dvs. at de leder signaler fra sentralnervesystemet til muskler og kjertler. Andre hjernenerver er sensoriske, dvs. at de leder signaler inn til sentralnervesystemet. Andre hjernenerver har begge disse funksjoner.

Luktenerven (nervus olfactorius, 1. hjernenerve) er av sensorisk natur. Sansecellene er kjemoreseptorer. De ligger i det såkalte luktepitelet i neseslimhinnen og reagerer på substanser i den luften som innåndes. Nervefibrene går fra slimhinnen gjennom silbenet til hjernens luktelapper. Ved hodeskader og kraniebrudd kan luktenervefibrene skades og føre til tap av luktesansen. Dette kalles anosmi. Forbigående anosmi kan man få ved en vanlig forkjølelse.

Synsnerven (nervus opticus, 2. hjernenerve) inneholder nervefibrer som går fra sansecellene i øyets netthinne og til hjernen. Like foran hypofysen, i det som kalles synsnervekrysningen, krysser de fibrene som kommer fra den mediale halvdel av netthinnen (på nesesiden) over til motsatt side. Dette gjør at en del av fibrene fra høyre øye går til venstre hjernehalvdel, og en del av fibrene fra venstre øye til høyre hjernehalvdel. Fibrene ender i ulike deler av hjernestammen, og signalene formidles videre, bl.a. til synsområdet i hjernebarken.

Skade av synsnerven før krysningen fører til blindhet i det affiserte øyet. Skader etter krysningen fører til blindhet i det halve synsfeltet på motsatt side av skaden (hemianopsi). Ved hypofysesvulster kan de kryssende fibrene fra begge øyne skades og gi utfall i den laterale halvpart av synsfeltet på begge sider.

Ved skade eller sykdom i det ene øyet kan dette bli svaksynt eller blindt, likeledes hvis synsnerven skades før synsnervekrysningen. En hypofysesvulst kan klemme på synsnervefibrer fra begge øyne og kan derfor gi synsfeltutfall på begge sider.

Det er vanlig å omtale 3. (nervus oculomotorius), 4. (nervus trochlearis) og 6. hjernenerve (nervus abducens) samlet. Disse nervene er nemlig bevegelsesnerver for øyet og forsyner de tre par musklene som beveger øyet i de forskjellige retninger.

3. hjernenerve, nervus oculomotorius, har den største oppgaven og forsyner den øverste rette øyemuskel (musculus rectus superior), den nederste rette (musculus rectus inferior), den innerste rette (musculus rectus medialis) og den nederste skrå øyemuskel (musculus obliquus inferior). Denne hjernenerven forsyner også den muskelen som hever øvre øyelokk (musculus levator palpebrae), og et av de parasympatiske gangliene innen det autonome nervesystemet, ganglia ciliaris, som styrer blant annet pupillen.

4. hjernenerve forsyner den øverste skrå øyemuskel (musculus obliquus superior).

6. hjernenerve forsyner den ytterste rette øyemuskel (musculus rectus lateralis). Ved lammelse av denne øyemuskelen skjeler øyet innover. Skader av de andre øyemuskelnervene gir tilsvarende feilstillinger. En omhyggelig kartlegging av øynenes og øyelokkenes bevegelighet er derfor nødvendig for å fastslå hvilken av disse tre hjernenervene som eventuelt er skadd.

Trillingnerven (nervus trigeminus, 5. hjernenerve) består av tre hovedgrener og er den største egentlige hjernenerve. Det går én gren til øyehulen og panne-skalleregionen, én til overkjeveregionen og én til underkjeveregionen. Disse grenene deler seg igjen i mindre grener som sprer seg over hele ansiktet. Med underkjevegrenen går også en bevegelsesnerve (motorisk nerve) til tyggemusklene. Ellers leder nerven impulser til hjernen og gir beskjed om smerte, berøring og temperatur fra ansiktshuden, nesen og bihulene, munnhulen og tennene. Irritasjon av en trigeminusgren kan medføre sterke smerter, ansiktsnevralgi (trigeminusnevralgi). Disse smertene er ofte spesielt sterke f.eks. i forsyningsområdet til overkjevenerven (nervus maxillaris) eller i området til underkjevenerven (nervus mandibularis). Smertene kommer gjerne i anfall og varer bare kort tid. De kan utgå fra et bestemt punkt, og av og til kan man fremkalle smertene ved å trykke på dette punktet («triggerpunktet»). Utenom anfallene behøver det ikke å være noen objektive forstyrrelser som kan påvises.

7. hjernenerve (nervus facialis) kalles også ansiktets bevegelsesnerve eller «minespillnerven». Den fører nemlig motoriske fibrer til minespillmusklene og er derved ansvarlig for skiftende uttrykk i ansiktet. Nerven fører imidlertid også sekretoriske fibrer til spytt- og tårekjertler og dessuten sensoriske fibrer som leder smakssignaler fra fremre del av tungen. Nervus facialis er altså en blandet nerve. Skade av denne nerven kan gi lammelse i tilsvarende ansiktshalvdel; dette kalles facialisparese.

8. hjernenerve (nervus statoacusticus), som også kalles høre-likevektsnerven, har en blandet funksjon. Den består av to deler, nemlig høre- eller sneglehusnerven (nervus cochlearis) og likevektsnerven (nervus vestibularis), som fører fibrer fra likevektsorganet (buegangene og otolittorganene) i det indre øre. Skade på hørenerven gir hørselssvekkelse, og skade av likevektsnerven fører til svimmelhet og likevektsforstyrrelse. Av og til kan det være kombinerte skader.

9. hjernenerve (nervus glossopharyngeus) eller tunge-svelgnerven er en blandet nerve. Bevegelsesdelen fører motoriske fibrer til noen av svelgmusklene. Andre deler går til kjertelcellene i ørespyttkjertelen og er sekretoriske. Smaksfibrer fra bakre del av tungen går også gjennom 9. hjernenerve.

10. hjernenerve (nervus vagus) kalles også innvollsnerven eller «den vidvankende nerve». Den er den viktigste parasympatiske nerve og forsyner de fleste innvollsorganene. Også musklene i strupehodet forsynes delvis fra denne nerven. Vagusnerven forlater skallehulen sammen med de store blodårene gjennom et stort skallehull, foramen jugulare. Nerven har forgreninger i nakkeområdet og går deretter ved siden av spiserøret og avgir forgreninger til lungene og hjertet. En bunt nerver går gjennom mellomgulvet sammen med spiserøret og danner et stort nettverk på for- og baksiden av magesekken. Derfra går også forgreninger til de andre organene i bukhulen, slik som leveren, milten, galleblæren, bukspyttkjertelen, tynntarmen og størstedelen av tykktarmen. Nervus vagus er hovednerven i den parasympatiske delen av det autonome nervesystem, og den leder så vel motoriske og sekretoriske som sensoriske impulser. Irritasjon av nervus vagus utløser reflekser som hoste og brekninger. Blodtrykk og hjerteaksjon påvirkes også, og likeledes bevegelser og sekresjon i fordøyelses- og luftveier.

11. hjernenerve (nervus accessorius) kalles også nervus vagus ' hjelpenerve. Denne sender motoriske fibrer til den skrå halsmuskel og til kappemuskelen. Ellers slutter den seg til nervus vagus.

12. hjernenerve (nervus hypoglossus) betegnes også tungens bevegelsesnerve, siden den sender motoriske fibrer til tungemusklene. Ved lammelse av denne nerven vil tungen kunne skrumpe inn på den siden som er rammet. Når tungen da strekkes ut, vil den bøye den seg mot den syke siden.

1. hjernenerve prøves ved å undersøke lukt. Det må brukes et stoff som ikke er lokalirriterende, og hvert nesebor må prøves for seg. Synsnerven undersøkes ved at man prøver synsnerven, f.eks. ved hjelp av en såkalt Snellens tavle, hvor man avleser bokstaver, tall eller tegninger på en bestemt avstand med ett øye om gangen. Synsfeltet undersøkes ved at man anbringer pasienten like foran seg og ber ham se på undersøkerens nese. Det ene øyet tildekkes, og undersøkeren beveger et par fingrer i synsfeltet fra utkanten mot sentrum. Dette er en relativt grov undersøkelse, men man må forsikre seg om at pasienten virkelig ser fingrene ved å spørre om de beveger seg eller står stille. Ved mistanke om synsfeltdefekter utføres mer kompliserte undersøkelser med såkalt perimetri for å kartlegge defekter i synsfeltet. Ved øyebunnsundersøkelsen ser man på synsnervepapillens farge, grenser og om den står frem eller eventuelt er trykket inn.

Øyets bevegelsesnerver undersøkes ved at man ser på om pupillene er runde, trukket sammen eller utvidet, og hvorledes de reagerer på lys og nærinnstilling. Vi må se på øyelokkene og øyespaltens forhold. Deretter undersøkes øyets bevegelsesmuligheter i alle retninger.

Man kartlegger nervus trigeminus ved å undersøke følsomheten i ansiktet og også spesielle refleksbevegelser fra øyets slimhinner og fra hornhinnen. Det gjøres også en motorisk undersøkelse ved at man lar pasienten bite tennene sammen, og man kjenner på tyggemusklene. Dernest lar man pasienten åpne munnen, og kjeven vil beveges mot en eventuelt lammet side.

Undersøkelsen av 7. hjernenerve er sammensatt. En lar pasienten rynke pannen, vise tenner, spisse munn og smile. Man ser på mimikken og om det er smaksforstyrrelser på fremste del av tungen. Gjennom slike undersøkelser kan man finne ut om en eventuell ansiktslammelse er perifer eller sentral. Det vil si at man finner ut om selve nerven er skadd i sitt forløpsområde eller om skaden sitter mer sentralt. Som eksempel kan nevnes at ved sentral ansiktslammelse kan frivillige bevegelser være lammet, mens pasienten er i stand til å foreta spontane bevegelser utløst av følelser, dvs. at et ganske naturlig smil kommer som reaksjon på en emosjon eller følelse.

Når det gjelder 8. hjernenerve, undersøkes høre- og likevektssansen hver for seg. I hvilken avstand kan pasienten høre hviskestemme eller f.eks. tikkingen fra et lommeur? Man prøver hver side for seg og sammenligner. Man undersøker også såkalt luft- og benledning ved skiftevis å holde f.eks. ur eller stemmegaffel foran øregangen eller presset mot øreknuten bak øret. Ved bruk av audiometri kan graden av hørselstap fastslås kvantitativt.

Likevektsnerven prøves rotatorisk (ved dreininger) og kalorisk (med forskjellige temperaturer). Ved ensidig skade av likevektsapparatet er pasienten ofte svimmel og har rytmiske øyebevegelser (nystagmus). Skyller man et øre med vann med ulike temperaturer, aktiveres likevektsapparatet hos normale, og dette fører til svimmelhet og nystagmus. Slike kaloriske reaksjoner mangler hos pasienter med vestibularisskade.

9. og 10. hjernenerve undersøkes særlig ved at man observerer om det er talebesvær, svelgebesvær eller heshet. Man undersøker også om ganeseilet kan løftes normalt. Utslagene kan være mangfoldige, og vurdering av pulsfrekvens, respirasjonsfrekvens og rytme hører med.

11. hjernenerve undersøkes ved at man lar pasienten dreie hodet mot motstand og kjenner på musklene på motsatt side for å finne ut om disse er svekket.

12. hjernenerve undersøkes ved at man lar pasienten strekke ut tungen. Ved ensidig skade devierer tungen mot den skadede siden. Dessuten ser man om det forekommer skjelvinger i tungen og om det er bortfall av tungemuskulatur, dvs. om tungen er like fyldig på begge sider.

1) Nervus olfactorius(luktenerve)
2) Nervus opticus (synsnerve)
3) Nervus oculomotorius (bevegelsesnerve til øyet)
4) Nervus trochlearis (bevegelsesnerve til øyet)
5) Nervus trigeminus (trillingnerve)
6) Nervus abducens (bevegelsesnerve til øyet)
7) Nervus facialis (ansiktsnerve)
8) Nervus statoacusticus(høre-likevektsnerve)
9) Nervus glossopharyngeus (tunge-svelgnerve)
10) Nervus vagus (innvollsnerve eller «den vidvankende nerve»)
11) Nervus accessorius (vagus' hjelpenerve)
12) Nervus hypoglossus (tungenerve)

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.